Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Tog av brutus Hvis du spør idag, så kan jeg ikke si sikkert hvorfor Eva og jeg begynte å snike på toget. Vi sparte noen kroner på det, en god del faktisk, men ikke nok til at det utgjorde noe særlig. Det var vel heller et jag etter spenning; krydder i hverdagen - noe i den duren. Og så var det egentlig ikke noe særlig risiko forbundet med det. Vi hadde jo alltid penger nok med oss til å betale billetten helt inn til Oslo, så hvis vi ble tatt var det bare å punge ut. Det var igrunn Eva som bestandig fikset det hele. Hun har alltid en masse sprø påfunn. Og selv om det kanskje virker som om jeg er like sprø, så er det alltid hun som drar meg med seg, men jeg må jo innrømme at vi som regel har det veldig gøy. Særlig nå, etter at vi begynte å studere på Blindern. Det var i påsken det gikk galt. Da vi skulle tilbake til studiene etter påskeferie hjemme i Porsgrunn, fant vi ut at vi denne gang faktisk ikke hadde råd til billett lenger enn til Larvik. Det gjorde jo strengt tatt ikkeno', for det var alltid det eneste vi kjøpte allikevel. Jeg visste ikke engang at Eva var like blakk som meg, men hadde vel ikke bekymret meg nevneverdig om jeg gjorde det. Vår vane tro, gjennom hele høsten og vinteren, kjøpte vi billett til Larvik, og da konduktøren hadde satt på sine stempel, rev vi den omhyggelig istykker. Vi passet på å rive den slik at destinasjonen og prisen kom på to små biter, som Eva la i lommen. Resten gikk i søppelbøtta ved setet vårt. Ved Larvik kom det på usedvanlig mange mennesker, og det var kanskje det som ble vår bane. Utrolig nok må de fleste ha satt seg inn i kupeen vår, som på forhånd var nesten tom. Både Eva og jeg røyker (dessverre) så vi sitter bestandig i røykekupeen, og det pleier å være ganske skralt med folk der. Så da konduktøren kom til vår vogn, så hun med en gang at det var mange nye. Hun jobbet seg sakte, men sikkert nedover kupeen, og da hun spurte oss om billettene så Eva og jeg nervøst på hverandre et lite øyeblikk. "Eh... vi kom på i Porsgrunn, vi." forsøkte Eva seg, og et lite øyeblikk så konduktøren ut til å godta det, men så virket det som om hun husket oss. "Skulle ikke dere av i Larvik, da?" Eva ristet uskyldig på hodet. "Nei, vi skal til Oslo, vi." Konduktøren så med et veldig sint ut. Hun lente seg halvveis over Eva og så på meg. Jeg så ned i fanget og kjente at kinnene begynte å brenne (jeg har aldri vært noe særlig til å lyve). Men Eva virket fast bestemt på å spille bløffen helt ut. "Få se billetten en gang til." Eva lente seg over meg og fisket opp de strimlene som var igjen av den. "Sorry, dere pleier jo ikke å sjekke den mer enn en gang, så vi bare kastet den, vi." Jeg dristet meg til å se opp på konduktøren igjen. Hun så på Eva, og nærmest dirret av sinne nå. Hun tok ned bordplaten foran Eva, og satte sammen bitene. Da det helt tydelig manglet de to vitale bitene, endret hun helt karakter. Hun smilte bredt, bredere enn jeg kunne forstille meg var mulig. Hun ristet på hodet. "Og de to siste bitene, er de fløyet ut av vinduet de da?" Eva så på billetten med vantro i øynene. "Jeg vet ikke hvor de kan være, jeg." Hun snudde seg mot meg. "Julie, er det noe igjen i søppelbøtta?" Jeg hektet den av og viste at den var tom. "Vel, jenter. Da er jeg redd dere må kjøpe en ny billett hver, fra Larvik til Oslo." Vi så skuffet på hverandre, og Eva begynte å protestere, men hun ble raskt avbrutt. "Og det til dobbel pris, siden dere forøkte å snike," fortsatte konduktøren. Og det var da vi fant at vi begge var blakke. Jeg merket at panikken begynte å bre seg. Hva i all verden skulle vi gjøre nå? "Dere får gå av i Sandefjord, da." sa konduktøren, som nå åpenbart var veldig fornøyd med situasjonen. For øyeblikket hadde hun full kontroll. Hadde det vært en vanlig helgetur, så hadde igrunn det vært greit. Eks'en min bodde i Sandefjord, og en telefon til han hadde ikke akkurat vært det jeg drømte om, men ville ha hjulpet oss ut av knipen. Men dette var på Påskeaften, og han var alltid på hyttetur i påsken. Hverken foreldrene mine, eller Evas, var overhodet aktuelle å ringe fra Sandefjord etter å ha blitt kastet av toget. Nei, det var rett å slett ikke aktuelt. Dessuten måtte vi til Oslo i løpet av kvelden. Det var ikke noe poeng i å dra tilbake til Porsgrunn. Vi måtte til Oslo. Eva og jeg så på hverandre og fant fort ut at eneste løsning var å bli på dette toget til vi kom til Oslo. "Kan vi ikke få en regning eller noe sånt. En giro?" spurte Eva. Konduktøren bare ristet på hodet. "Dessverre, vi har ikke noe sånt." "Vær litt gém'a." sa Eva. "Vi gjør hva som helst, bare vi kan komme til Oslo." Hun hevet et øyebryn. "Hva som helst, hva?" Vi nikket begge iherdig. Øynet et håp. "Hva som helst." gjentok Eva. "Ok. Ta med alle tingene deres, og følg etter meg." Det er mange ting ved denne turen som jeg aldri kommer til å glemme. Den ene av de er blikket jeg fikk av den rødhårede mannen som satt i setet tvers over gangen for vårt. Eva tok på seg sin gamle, slitte skinnjakke mens jeg reiste meg opp. Han satt og så meg rett i øynene. Og smilte. Ikke rått og skadefro, heller ikke medlidende. Bare smilte. Med kanskje en anelse vantro i blikket. Vantro over hva to unge, vakre blondiner fikk seg til å gjøre for å spare noen usle kroner på toget til Oslo. Jeg skjønte det ikke da, men nå er jeg ganske sikker på at det var det jeg så i blikket hans mens jeg strakk meg etter min semskete skinnjakke. Vantro. Jeg fikk på meg jakken, og uten å ane noe om hva som kom til å skje, dro jeg med meg vesken og bagen min, og fulgte etter konduktøren. Hun fullførte runden sin med oss i hælene. Den forreste vognen var tydeligvis for ansatte. Hun førte oss inn på et lite rom med en sofa, som riktignok var bredere enn de vanlige togstolene, men som ikke så særlig mer behagelig ut. "Sett dere ned." sa hun, og til min store overraskelse virket hun veldig hyggelig. "Jeg har endel ærend jeg må utføre, men om fem minutter er vi i Sandefjord og når vi stopper der, stikker jeg hodet innom. Hvis dere har en eneste tråd igjen på kroppen da, så får jeg Bjørn til å kaste dere ut. Og tro meg, han har dere ikke lyst til å kødde med." Hun smilte til oss begge, nikket og var halvveis ute av døren før jeg fikk stoppet henne. "Du mener ikke seriøst at vi skal kle av oss? Du tuller, ikke sant? Det er en spøk, eller hva?" Hun gliste bredt. "Det er nok ingen spøk, kjære. Hvis du har så mye som en sokk igjen på deg når jeg kommer tilbake, så er siste stopp Sandefjord for ditt - og din venninnes - vedkommende." Og med det lukket hun døren bak seg. Vi hørte et klikk i låsen før hun gikk, og sekunder senere ble lyset i rommet dempet, slik de gjerne gjør på natten i de store kupeene. I to lange kliv var jeg ved døren, og forsøkte å rive den opp, men til ingen nytte. Den var låst. Jeg snudde meg mot Eva, og lente meg oppgitt tilbake inntil døren. "Hva faen har vi rota oss inn i nå?" spurte jeg, nærmest retorisk. Eva så ut til å tenke seg om et lite øyeblikk før hun svarte. "Det er ganske opplagt, synes du ikke?" "Opplagt?" "Ja, selvfølgelig. Hun er tent på oss, og vil ha sex med oss. Vi må enten betale 'in natura' eller hoppe av ved neste stoppested." Jeg så nok ganske vantro ut. Jeg var regelrett for sjokkert til å kunne følge tankegangen hennes. "Hun er tent på oss?" "Mmhmm." "Så hun er lesbisk, og vil ha sex med oss?" "Selvfølgelig." sa Eva og begynte å kle av seg. Jeg så forferdet på henne. Klarte ikke si noe lenger. Eva hadde faktisk tenkt å gjøre det. Hun tok av seg skinnjakken, og smilte til meg. "Det kan jo bli ganske interessant, eller hva?" Jeg bare stirret på henne. Hypnotisert av bevegelsene hennes. Hun tok av seg den ytterste trøyen sin. En grå, ermeløs trøye som hun alltid hadde utenpå en hvit, stram. Da også den hvite trøyen forsvant, kom jeg ut av trancen. "Du kan ikke mene at du virkelig skal gjennomføre dette her?" Hun stanset og så på meg. For første gang siden gymtimene på gymnaset, så jeg brystene hennes. De perfekte brystene hennes, som jeg alltid hadde misunt henne. De var litt store kanskje, men så faste. Pekte litt oppover. Nå som hun sto der i sine blå jeans, som bare fremhevet figuren hennes, slo den gamle misunnelsen opp i meg igjen. "Jovisst skal jeg det. Og det skal du og. Du hørte hva hun sa. Hvis du har så mye som en sokk igjen på kroppen, så blir begge to kastet av." Hun kippet av seg skoene og trakk av seg buksen. Hun gikk bort til meg i bare sokkene og trusen, og la armene rundt meg. Klemte meg inntil seg. "Julie, det blir ikke så ille som du tror. Kanskje vil hun bare skremme oss. Kanskje vil hun ha sex med oss. Kanskje får hun et kick av å se oss nakne. Ikke vet jeg, men jeg har ikke tenkt å risikere å bli kastet av i Sandefjord, ikke før jeg vet nøyaktig hvor langt vi må gå. Da kan vi vurdere det. Ikke nå. Senere." Hun klarte å berolige meg såpass at vi sammen fikk tatt av meg klærne mine. Minuttet senere stod vi tett sammen. To nakne, skjelvende og temmelig nervøse attenåringer. Vi var ikke jomfruer, hverken Eva eller jeg -- langt ifra, men med jenter var vi begge helt uerfarne og uinteresserte. Vi satt oss ned på sofaen. Det var litt kjølig i rommet, så for å holde skjelvingen i sjakk satt vi inntil hverandre, og holdt om hverandre. Jeg la hodet mitt nedpå skulderen til Eva, og måtte virkelig ta meg sammen for ikke å begynne å gråte. Eva strøk meg forsiktig over ryggen. Sammen ventet vi de siste minuttene før toget ankom Sandefjord. Toget stod stille i flere eviglange minutter før vi hørte et klikk i døren. Konduktøren smatt inn i rommet og lukket døren raskt etter seg. Hun nikket fornøyd til oss, og sa at vi bare skulle sitte stille til hun kom tilbake etter den nye billettrunden. Så forsvant hun ut igjen, et nytt klikk fortalte at hun hadde låst døren igjen, og litt senere hørte vi fløyten. Så begynte toget å bevege seg igjen. Da konduktøren kom tilbake denne gangen hadde hun en liten pose med seg. Hun låste døren fra innsiden, og fortalte oss at hun hadde fått Bjørn til å ta over for henne. Betydningen av det gikk ikke helt opp for meg med det samme, men etter en stund innså jeg at dette ikke kom til å ta slutt før vi var i Oslo. Akkurat da antok jeg at det skulle bli mitt livs lengste mareritt. Hun satte seg ned i stolen tvers overfor oss, og så med ett veldig streng ut. "Reis dere opp." sa hun rolig. Vi så nervøst på hverandre og nølte. "Opp!" brølte hun. Og dermed reagerte jeg helt automatisk. Jeg vet enda ikke hvorfor, men jeg spratt opp og stod nærmest i giv akt. Eva reiste seg hun og, men på en mer normal måte. Jeg kjente kinnene mine brant, og følte meg flauere enn noensinne. Jeg så ned i bakken, torde ikke se henne i øynene. Så sa hun med myk, rolig stemme at vi skulle ta av smykkene også. Jeg skalv som en gal på hendene mens jeg frenetisk forsøkte å dra av meg sølvringen som jeg i flere år hadde brukt på høyre ringfinger. Den var igrunn for liten for meg, så det var bestandig vanskelig å få den av. Men det er det eneste smykke som fremdeles betyr noe for meg, så jeg klarer ikke la være å bruke den heller. Det er en vakker ring, med et stort emblem av en skytt som motiv (og ja, jeg bruker den fremdeles). Eva fikk lett av seg sine tre tynne sølvfargede ringer, og det mangefargede armbåndet som hun var så glad i, samt klokken. Så hjalp hun meg med ringen, og som alltid smatt den lett av når hun rørte ved den med sine magiske fingre. Jeg tok av klokken, og la det hele fra meg på toppen av klesbunten min. Og dermed stod vi oppreist ved siden av hverandre igjen. Det var tydelig at jeg var adskillig mer nervøs enn Eva akkurat nå. Konduktøren så på meg og spurte meg lavmælt om hva jeg het. "Julie" sa jeg og skortet bort på Eva, men hun bare så på konduktøren. "Julie." Sa hun. "Vakkert navn." Hun smilte til meg, og jeg begynte å roe meg litt ned. "Okay, Julie." sa hun med den samme lavmælte stemme, før hun hevet stemmen og brølte: "Kom deg ned på kne!" Igjen var det noe inni meg som bare gjorde som hun sa. Før jeg rakk å tenke over det satt jeg på knærne. "Interessant" sa hun bare. Så henvendte hun seg til Eva: "Er du klar over at den lille, tynne venninnen din ikke vil nekte deg noen ting?" Jeg satt helt stum ved siden av. Hva faen pratet hun om? Eva så ned på meg og smilte skjevt. "Vel, jeg kan jo ikke drive å brøle slik til henne heller, så det hjelper jo igrunn ikke så mye. Eller hva?" Konduktøren gliste. Full av selvsikkerhet. "Du hører jo ikke på hva jeg sier. Hun kan nekte deg uansett hvor mye du brøler, men hun vil ikke nekte deg noe. Samme hvor lavmælt du ber henne om noe, så vil hun ikke nekte deg det." Ikke engang Eva klarte å svelge den med en gang, og jeg skjønte ikke bæret av hva de snakket om. Jeg behøvde ikke gjøre noe jeg ikke ville. Dette her gjorde jeg jo bare fordi jeg måtte til Oslo denne kvelden. Eva hadde ikke noen makt over meg. Vi var gode venninner, det var alt. Gode venninner. "Jeg skjønner ikke helt hvor du vil." Eva virket med et veldig usikker også hun. "Selvfølgelig gjør du ikke det. Jeg er redd togprisen er noe annerledes enn du forestilte deg. Det er jo litt flatterende at dere ville godtatt å ligge med meg, men det er ikke jeg interessert i. Ikke i det hele tatt." "Så hva er det du vil?" Eva virket nesten litt sint nå. På randen av desperasjon. "Ja, prisen. Hva er nå prisen. Skjønner du virkelig ikke det. Selv venninnen din, Julie, skjønner hvor jeg vil. Ikke sant, Julie." Hun så ned på meg, og idet hun sa det, var det hele klart. Jeg ble nesten lettet da jeg skjønte det. Og jeg behøvde bare å være med på spillet, så ble vi ferdig med dette her. "Du vil at vi skal gjøre det. Eva og jeg. Mens du ser på. Ikke sant?" Hun nikket rolig. "Nesten. Hva mer?" "Eva bestemmer, og sier hva jeg skal gjøre." Jeg så spørrende på henne, men visste at det var det hun ville. Hun smilte igjen nå. "Bra! Godtar dere prisen, eller vil dere gå av ved neste stopp?" Eva nølte, og jeg torde ikke si noe. Konduktøren reiste seg opp, og så Eva i øynene. "Prisen er i realiteten betalt allerede." Eva blunket overrasket og så undrende på henne. "Du vet hvilken makt du har over henne nå. Og ta det med ro. Det er bare du som har den. Du så hva jeg måtte gjøre. Jeg må brøle meg hes, og selv det vil hun lære seg å takle ganske snart. Men du." Hun gikk rundt Eva, og strøk henne forsiktig over det ene brystet. "Du har fullstendig makt over henne. Dere har bare ikke vært klar over det. Ikke før nå." "Som du skjønner, er den egentlige prisen allerede betalt. Du vil ikke klare å dy deg. Du kommer til å bruke henne, utnytte henne. Hun kommer til å elske det. Hun kommer til å elske deg over alt. Det er deres velsignelse -- og deres forbannelse. "Men for å komme til Oslo, må dere gi meg litt underholdning. Så hva sier du? Godtar du prisen?" Hun nikket. Usikkert. Mer nervøs enn jeg kan huske å ha sett henne før. "Okay." sa hun bare. Hun satte seg ned på den ukomfortable sofaen. "Godt." svarte konduktøren, og satte seg ned i stolen igjen. I posen hun hadde med seg, fant hun fram en sort, helt glatt vibrator. "Stikk denne opp i rumpa, Julie." sa hun og ga den til meg. Jeg tok imot den, men så vantro på henne. "I rumpa, er du gal?" Hun gliste, og ristet på hodet. "Langt ifra. Det er bare en demonstrasjon. For dere begge." Så nikket hun til Eva, som tok hintet direkte. "Ta den i rumpa, Julie." Nå var det Eva jeg så vantro på. "Hvorfor skulle jeg det? Jeg klarer ikke ta noen ting inn der. Erik forsøkte en gang, men det gjorde bare så forferdelig vondt." Jeg var nesten på gråten nå. Hvorfor gjorde hun dette mot meg? Men Eva ga seg ikke. "Jeg har så ufattelig lyst til å se vibratoren dypt inne i rumpa di. På full styrke, mens du ligger og jamrer deg på gulvet, mens du onanerer til det eksploderer for deg. Gjør det nå, Julie! Fukt den med spytt og kjønnssafter, og trykk den så langt inn i rumpa som den går. Og sett den på full styrke." Jeg tror jeg begynte å gråte. Igjen skalv jeg som et aspeløv. Det var en forferdelig følelse. Jeg visste at vi måtte til Oslo. Jeg visste at vi måtte gjøre som hun sa. Men Eva var ikke nødt til å være så grusom. Det var ikke nødvendig i det hele tatt. Jeg la meg ned på ryggen, på det kalde gulvet. Smurte inn vibratoren og rumpehullet med spytt. Jeg så Eva bedende i øynene en siste gang, før jeg lukket øynene. Så begynte jeg å trykke den inn. Sakte, sakte. Når det gjorde for vondt stanset jeg. En gang ble smertene så store at jeg trakk den helt ut, og ble liggende og stønne. For første gang i mitt liv kunne jeg kjenne hjertet slå i rumpa! Også det gikk over, og når jeg neste gang (etter å ha tilført enda mer spytt på det tørre hullet) presset vibratoren inn, gled den lett forbi lukkemuskelen. Etter det var det enkelt å presse inn resten. Jeg gjorde det hele så sakte og kontrollert som overhodet mulig i den vinglete togvogna, og det gikk faktisk bra. Til slutt var den helt inne. Jeg åpnet øyene og så bort på Eva. Hun stirret som hypnotisert på vibratoren som såvidt stakk ut av rumpa mi. Jeg vred på bryteren, til den vibrerte med maks. styrke. Og da først senket jeg bena til de nådde gulvet. ... Eva fikk meg til å gjøre de utroligste ting på denne togturen. Konduktøren brøt ikke inn noe mer, ikke før vi endelig nådde Oslo. Hun ba oss få på oss fillene og komme oss ut av toget før Bjørn fikk øye på oss. Jeg tok ut vibratoren, som hadde stått og gått i rumpa mi hele tiden, tørket av den på trusa mi og ga den tilbake til henne. Så slengte jeg på meg klærne i full fart, og sammen med Eva sprang vi av toget. Vi smatt rett inn på første toalett, og gjorde oss istand (jeg så mildest talt rufsete ut). Men da jeg skulle vaske kjønnssaftene etter Evas utallige orgasmer fra ansiktet, stanset hun meg. "Ikke vask deg i ansiktet, Julie." Jeg så forundret på henne. Jeg hadde trodd at vi var ferdige med dette når vi kom ut av toget, men skjønte nå at det var ren utopi. Så jeg vasket meg ikke ansiktet. Det var jo mørkt ute, så kanskje ingen ville legge merke til det. Dessuten luktet det så godt av Evas kjønnssafter. Da vi kom ut av toalettet trakk hun meg med ut blant en strøm av mennesker som kom ut av et tog. Så kysset hun meg. På munnen. Midt i mengden av mennesker. Som alle kunne se på oss, så mye de ville. "Jeg elsker deg, Julie." "Og jeg elsker deg." Vi flyttet sammen den kvelden, og har bodd sammen siden da. Jeg vet ikke hva togkonduktøren gjorde med oss, men vi er helt avhengige av hverandre. Eva lar meg slikke henne så ofte jeg vil, og det har faktisk hendt at hun har slikket meg (og jeg kan love dere at hun har den utroligste tunge). Men jeg er fornøyd med bare å slikke henne, og kjenne vibrasjonene i rumpa (det første hun gjorde var å kjøpe en vibrator til meg). Når du blir vant med det, så er det ganske deilig. Det hender at jeg må endel på do, men det er ikke så farlig. Jeg kunne ha fortalt om en rekke andre, sprø påfunn som Eva krydrer tilværelsen og sexlivet vårt med, men det får bli en annen gang. En annen historie. -- Copyright 1995 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.