Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Tiltrekning av brutus Jeg følte meg spent og opprømt da jeg gikk av bussen og møtte Linda på holdeplassen. Selvfølgelig gledet jeg meg! For første gang etter at vi flyttet følte jeg meg virkelig akseptert. Det hadde vært så tungt, spesielt til å begynne med følte jeg meg helt utenfor. Jeg var så misunnelig på alle de andre, og spesielt på den "klikken" av jenter som Linda var med i. De var fem jenter (hvor bare Linda gikk i min klasse) som ikke lot seg styre av noen, ikke engang av niendeklassingene! Litt etter litt hadde Linda begynt å prate med meg. Hun lot ikke til å merke stotringen min, og etter et par uker var vi venner. Hvertfall i skoletiden da. Og så, et par uker før sommerferien, kom vendepunktet. Jeg husker så godt den dagen. Alle var i godt humør, sannsynligvis fordi det var en av vårens første virkelig fine soldager. Linda kom bort til meg i friminuttet (jeg tuslet som vanlig rundt alene), og ba meg med bort til de andre. Jeg var ganske nervøs når jeg kom bort til dem. De var liksom så fjerne for meg. De hadde alltid oppført seg som om de var "over" alle andre, og det inkluderte selvfølgelig meg. Det viste seg at jeg ikke behøvde å være nervøs. De hilste pent på meg, og jeg hilste tilbake. Og etter det var jeg liksom bare en av dem! Jeg sa riktignok ikke så mye når jeg var sammen med dem, men regnet med at det ville bedre seg når jeg bare ble enda bedre kjent med dem. I den grad det var en leder blant oss, så måtte det være Janne. Og på den aller siste skoledagen før sommerferien, ba hun oss (inkludert meg!) med på foreldrenes hytte neste helg. Alle de andre sa seg raskt villig til å bli med, og når det bare var meg igjen snudde de seg spørrende mot meg. "Jeg vet ikke helt," sa jeg. "Jeg må nok spørre hjemme først." Janne smilte og klappet meg vennskapelig på skuldra. "Jeg kan bli med deg hjem og hjelpe med å overtale foreldrene dine, hvis du vil. Hvis det er noe de er nervøse for, så kan jo jeg berolige dem. Det er virkelig en fantastisk hytte, med både strøm og telefon. Vi kan faktisk ringe hjem hver dag!" Akkurat da ble jeg så glad og takknemlig at jeg nesten begynte å grine! Impulsivt ga jeg Janne en klem, og takket henne. Jeg tror kanskje de andre syntes jeg var litt dum, men jeg var bare så lykkelig over å få være med i gjengen deres. Over å få være med på hyttetur sammen med dem. Hjemme møtte jeg det stikk motsatte av protester. Mamma var glad for at jeg endelig hadde fått noen venner, og hun syntes det hele var god idé. "Selvfølgelig vennen min." var svaret hennes, etter at både jeg og Janne hadde sagt vårt om hytteturen og hyttas fasiliteter. Linda smilte til meg da hun møtte meg på holdeplassen. Vi hadde bestemt oss for å møtes hos henne et par timer før avreise. Hun bodde på andre siden av byen, og siden jeg var nyinnflyttet, så var jeg selvfølgelig ikke kjent på denne kanten i det hele tatt. Da jeg kom ut av bussen, tok hun hendene mine, lente seg fram og kysset meg på kinnet! "Det skal bli så koselig på hytta! Jeg gleder meg bare noe enormt." sa hun. Jeg ble stående og rødme. Kinnet var fremdeles fuktig der hun hadde kysset meg, og jeg var mildt sagt overrasket (og litt rørt) av den varme mottagelsen. Hun snudde seg, og tok armen min. "Denne veien." Vi gikk hånd i hånd hjem til henne. Og da vi kom fram, viste det seg at hun ikke engang hadde begynt å pakke! (Jeg hadde pakket ferdig for flere dager siden.) Så jeg hjalp henne med å pakke, noe hun etterpå var glad for. Hun ville ha glemt en hel del viktige ting hvis ikke jeg hadde vært der. Da de andre kom i minibussen utenfor, var vi bare såvidt ferdige med pakkingen, og vi skyndet oss ut. Men mens Linda fomlet med å låse ytterdøren, skvatt hun til. "Å Gud, nå holdt jeg jo på å glemme det viktigste. Jeg er tilbake om et lite øyeblikk." Jeg vrengte hjernen min for å finne ut av hva hun hadde glemt, men kunne ikke komme på noe som manglet. Så da hun kom ut igjen spurte jeg henne om hva det var. Hun smilte lurt og lente seg tett inntil meg. "To flasker Vodka." Jeg hadde bare såvidt smakt alkohol før, og aldri drukket meg full noen gang. Så jeg hadde blandede følelser, men må ærlig innrømme at jeg var veldig spent på hvordan det var. Hytteturen ble ikke mindre eksotisk nå! ---ooOoo--- Den første dagen var bare deilig. Vi var framme i sekstiden på ettermiddagen. Solen skinte vakkert i horisonten, og hytta viste seg å være akkurat så flott som jeg forestilte meg! Vi vinket adjø til faren til Janne, som kjørte tilbake etter at han forvisset seg om at alt var som det skulle i hytta. Og dermed var vi alene. I hele fire dager. Denne første kvelden tilbrakte vi inne i hytta. Det første vi gjorde var å fordele oss på de tre rommene som var; to soverom med to senger i hvert rom, og en stue med plass til to på sofaen som kunne slås ut til en slags dobbelseng. Janne hadde alltid hatt samme seng i hytta fra hun var liten, så hun benyttet seg av sin posisjon som "hytteeier" og kapret den. Så fikk vi andre slåss om de fem siste plassene; ja, det vil si: de andre slåss, og jeg tok den plassen som ble igjen. Ingvild var raskt ute og kapret den andre sengen på rommet til Janne, og mens Linda og Kristine konsentrerte seg om å stoppe hverandre, gikk Heidi rolig bort til køyesengen på det andre soverommet og tok den øverste. Linda vant kampen om den siste sengen, men det så ikke ut til at Kristine tok det så tungt. "Ja, da ser det ut til at vi må dele sofa'n," sa hun og smilte til meg. Jeg smilte tilbake. "Ja, det ser vel sånn ut." Kristine kom bort til meg, og satt seg ned ved siden av meg på sofaen. Alle de andre kom også etterhvert inn i stua, og vi satt snart i en ring rundt det lille bordet. Janne tente på peisen. "Det er ikke kaldt enda," sa hun, "men om et par timer vil hytta være iskald hvis jeg ikke tenner på i peisen." Etter en liten halvtime utbrøt Linda at ventetiden fikk være over. Hun hentet Cola i kjøleskapet, og tryllet fram den ene vodkaflasken, samt seks glass. Det var visst ikke mulig å si nei! Men jeg må jo innrømme at jeg ikke ville ha sagt nei hvis jeg hadde kunnet. Ikke nå, når jeg endelig var en del av gjengen. Det tok ikke lang tid før jeg var ør i hodet. Jeg fniste visst noe voldsomt, men det gjorde de andre også. Praten gikk rundt bordet. Som vanlig snakket vi om alt mellom himmel og jord, men som det gjerne gjør når en gjeng 15-årige jenter er samlet, så vender samtalen over på gutter etter hvert. Gutter og sex. De andre begynte å fortelle om kjærestene de hadde hatt. Og et par glass med vodka senere, fortalte alle om hvor langt de hadde gått med dem. Jeg ble bare sittende og høre på de andre, ganske enkelt fordi jeg ikke hadde noe å fortelle om selv. Det var Janne som snudde opp ned på det hele. "Hva med deg da, Susann?" Jeg rødmet, og så ned i drinken min. "Jeg har i grunn aldri hatt noen ordentlig kjæreste, jeg." "Har du kysset noen da? På munnen altså" Jeg kjente at jeg rødmet. Nikket sakte. Jeg hadde bare kysset to personer på munnen før, og fortalte dem dette. Håpet vel å få slippe med det, men da det kom fram var plutselig alle over meg. De ville ha alle detaljene! "Kom igjen, Susann. Du har jo hørt på alle oss." Så jeg fortalte dem det. Jeg burde kanskje ha løyet om den andre gangen, men jeg var vel rett å slett full nok til å si alt som det var. Den første gangen var rett før sommerferien for et år siden, før jeg flyttet. Det var på en klassefest, hvor jeg danset med en gutt som jeg hadde vært forelsket i lenge! Vi kysset flere ganger i løpet av dansen, og han forsøkte til og med å beføle brystet mitt, men jeg stoppet ham. Jeg svevde i det blå hele helga, og bare tenkte på festen, og gledet meg enormt til å treffe ham i igjen på skolen mandagen etter. Sikker på at vi nå var kjærester. Det viste seg at jeg tok feil. Jeg gikk bort til ham før første timen, og spurte ham om vi nå var sammen, fullstendig overbevist om at vi var det. Men han bare så dumt på meg, før han begynte å le. Jeg har aldri vært så flau i hele mitt liv. Hele klassen var der, og alle både så og hørte hvordan jeg dummet meg ut. Det var den desidert verste dagen i mitt liv! Kristine la en arm rundt meg og trøstet meg, mens jeg fortalte dette. De så alle lei seg ut på mine vegne, men det tok ikke lang tid før de ville ha historien rundt mitt andre kyss (ja, ikke andre kyss, men den andre personen jeg kysset). Jeg var veldig motvillig til å si noe om den gangen. Kjente at kinnene brant, og visste at de var knallrøde. Til slutt klarte de å overtale meg, men jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg fikk meg til å fortelle det. Det var min innerste hemmelighet. En hemmelighet som jeg hadde bestemt meg for aldri å fortelle. Det var også en hemmelighet som skulle vise seg å snu opp ned på hele hytteturen. "Jeg trenger påfyll." sa jeg og rakte ut glasset. De andre drakk også opp sine glass, og det ble laget nye drinker til alle. Det var plutselig stille rundt bordet nå. De satt og ventet på historien min, som det tross alt måtte være noe spesielt med. Hvorfor skulle jeg ellers være så motvillig til å fortelle den? Det var i fjor sommer, like før skolen begynte igjen, og jeg badet i den lokale innsjøen sammen med min beste venninne, Karoline. Vi hadde et eget sted hvor vi pleide å bade. Det var mange fordeler med å bade der; det var fjell og ikke sand (jeg liker ikke så godt å bade på sandstrendene), det var et lite sted, lunefullt og ganske privat, og ingen andre badet der noensinne. Det var en liten hylle på fjellet, som passet akkurat til oss to. Den var så liten at vi måtte sitte helt inntil hverandre. Det var en vakker sommerdag, vi satt der og solte oss, avbrøt det hele med et bad i ny og ne. Det var så stille og fredelig. Vi nøt begge det fine været, den koselig plassen og selvfølgelig hverandres selskap. (Det så ut til at jentene nå begynte å ane hvor historien min bar; de snek til seg overraskede blikk fra hverandre.) Etter et av badene, sa Karoline at vi sannsynligvis hadde skyllet av oss all solkremen, og burde smøre oss inn påny. Jeg var enig i det, men da jeg fant fram solkremen og skulle smøre meg selv inn, sa hun at hun kunne gjøre det! "Okay," sa jeg og lente meg tilbake med lukkede øyne. Hun smurte meg inn, over det hele, og da hun var ferdig kjente jeg leppene hennes mot mine. Jeg kunne ha skjøvet henne fra meg, men gjorde det ikke. Det var kanskje den største overraskelsen. Jeg burde ha følt avsky, men syntes bare at det var deilig! Leppene hennes var så myke. Hun var så øm. Tankene raste rundt i hodet mitt. Dette er galt! Dere er begge jenter! Sånne ting. Men ingen av oss trakk seg vekk. Omsider var det over. Og det gjentok seg aldri. Vi snakket ikke om det etterpå, bare lå der i solen med armene rundt hverandre. Når vi skulle gå hjem syntes jeg at jeg så tårer i øynene hennes, men kunne ikke være sikker og spurte henne aldri. Jeg ble sittende og stirre ned i glasset mitt, mens kinnene brant. Følte blikkene til de andre jentene. Det var helt stille rundt bordet. Ingen visste helt hva de skulle si. Motet hadde plutselig forlatt meg, og jeg angret allerede som en hund på at jeg fortalte dem det. Historien som liksom skulle være min hemmelighet i all tid. Min og Karolines. Det var Ingvild som brøt tausheten. Hun så lettere sjokkert ut... men også veldig fascinert. "Hun var sikkert forelsket i deg." sa hun, og idet hun sa det skjønte jeg at det var sant. At jeg ikke hadde forstått det selv før hun sa det, sier vel egentlig alt om hvor naiv jeg var på denne tiden. Det falt meg rett å slett ikke inn. Dagens neste sjokk var det Kristine som stod for. Lavmælt, men rungende tydelig, sa hun: "Det kan jeg i grunn lett forstå." "Jaså?" sa Janne og så på venninnen med rynket panne. Jeg satt og kjente at kinnene ble (utrolig nok) enda hetere. Tok en stor slurk av drinken, og håpet at samtalen snart kunne gå over på et annet emne. Men jeg visste vel egentlig at det ikke ville skje. At jeg nå hadde satt igang kveldens store samtaleemne. Janne satt med hevede øyebryn og ventet på venninnens retrette og stotrende oppklaring. Men Kristine er ikke alltid så lett å bryne seg på. Hun bare smilte. "Ja, jeg har ikke noe problem med å forstå det." Ingvild brøt inn i igjen (og stanset dem før det hele ble for pinlig). "Kan du ikke fortelle mer om hun venninnen din." Jeg smilte litt nervøst, tok en ny slurk av drinken. Tenkte meg om en stund. Igjen satt jentene helt stille og bare ventet på meg. Jeg følte meg i grunn litt utilpass, men når jeg først begynte å fortelle om Karoline ble både jeg og tilhørerne mine trollbundet. Vi ble på en måte alle fascinert av henne. Jeg som så henne i et nytt lys nå, de fordi hun er en veldig fin person, som antageligvis har hatt det vondt i en lengre periode. Jeg innså det. Hun må ha hatt det veldig vondt. "Karoline og jeg har fremdeles kontakt," begynte jeg. "Vi skriver brev til hverandre nesten hver dag. Mine brev er nesten alltid korte og relativt innholdsløse. Det er tross alt ikke så mye som skjer meg om dagen. Noen ganger tar jeg meg tid til å skrive litt lengre brev til henne, men da er jeg alltid forferdelig deppa så det kan ikke være særlig gøy å lese dem. Men hennes brev er bestandig lange, og ofte så nydelig skrevet at jeg får tårer i øynene. Hun har en utrolig måte å ordlegge seg på. "Av og til, om kvelden, tar jeg fram noen av brevene hennes og leser dem. Leser diktene hennes, og de fargerike beskrivelsene av de siste dagers hendelser." Jeg så på jentene rundt bordet og tok en slurk til av drinken. Ingen så ut til å ville avbryte meg, så jeg fortsatte: "Vi har i grunn ikke kjent hverandre så lenge. Hun er et par år eldre enn meg. Jeg har jo bestandig visst hvem hun var, men det var først sommeren for to år siden at vi virkelig ble kjent med hverandre. Og etter det hang vi nesten bestandig sammen." Jeg fortsatte å legge ut om Karoline, og på mange måter virket vel jeg like forelsket i henne som hun antagelig var i meg. Kanskje var jeg også litt forelsket i henne, men trengte litt tid (og mange rare opplevelser) på å innse det. Vi ble sittende og snakke (pinlig lenge, faktisk) om Karoline, og hva hun følte for meg. Etterhvert som alkoholen påvirket meg i stadig større grad, ble jeg mer og mer frittalende. Og... ja, det holder vel egentlig å si at jeg skjønte mye denne kvelden som tidligere har vært pussig, men som nå kom inn i en helt annen sammenheng. Det mest positive jeg kan si om meg selv og denne kvelden, er at jeg aldri hadde noen negative tanker om Karoline. Hun var, og er, en av de nydeligste venninner en kan ha. Jeg vet nå hvor lett man får negative tanker om lesbiske og biseksuelle jenter, og jeg er aldri så lite stolt av at de overhodet ikke var tilstede hos meg denne kvelden. Jeg bare syntes mer og mer synd på henne når jeg tenkte tilbake på de stundene som for meg var vakre og nydelige, men som for henne også må ha vært frustrerende og vonde. Når vodkaflasken var tom, fant vi ut at det var på tide å slutte å drikke! Dvs. jeg og Heidi ville gjerne åpne en ny, men Janne og Linda bestemte at nok fikk være nok (og dagen etter var jeg oppriktig takknemlig for det). Det vi derimot var enige om alle sammen, var at et nattbad ville passe glimrende. Så vi sprang ut, seks fulle småjenter i bare nettoen, og badet. Vannet var heldigvis plassert laglig til, like utenfor hytta. Vannet var kaldt og oppfriskende. Kort tid etter følte jeg meg edru igjen, noe som i seg selv var ganske fint akkurat da, syntes jeg. Selv om jeg antagelig var langt fra edru, så klarnet tankene. Er det noe jeg ikke liker med å drikke meg full, så er det den medfølgende tåken. Humøret blir upåklagelig, en får mere 'guts' og tør å drite seg ut, selv det å miste balanseevnen kan på sin måte være okay. Men tåken som legger seg over hodet og sløver tankevirksomheten, den har jeg aldri likt. Vi kom oss opp av vannet etterhvert, og sprang inn i hytta igjen. Våte og kalde. Så ble vi sittende i soveposene og varme oss, mens vi pratet om hvor flott det var her ute. Det var sent når vi la oss. Veldig sent. Og jeg var steintrøtt. Jeg sovnet omtrent idet jeg la hodet på puta. Jeg sov dypt og lenge, fullstendig uvitende om at neste dag skulle verden bli snudd på hodet. l ---ooOoo--- Det var morgen. Sola skinte, og hadde tydeligvis gjort det en stund. Hytta var glovarm, og jeg oppdaget at jeg hadde mer eller mindre sparket av meg soveposen. Da jeg satte meg opp og strakte meg, oppdaget jeg en annen ting. Jeg var den eneste i hytta. Og jeg hadde en forferdelig skallebank. Hodet verket som besatt. Jeg fikk på meg en shorts og t-trøye, og gikk ut på leting etter de andre. De satt ute og småpratet, og virket uforskammet pigge; hvertfall i forhold til sånn jeg følte meg. Praten var som den alltid er hos jenter i vår alder; lav og fnisete. De lo av et eller annet som tydeligvis var hysterisk morsomt da jeg kom bort til dem. Jeg forsøkte å smile og si hei, men det ble ikke så veldig hjertelig akkurat... Jeg følte meg virkelig miserabel. Janne derimot strålte. "Men der har vi jo solstrålen vår." (spredt latter) "Ikke helt i form idag, lille bie?" Jeg ristet på hodet. "Nei, jeg har litt hodepine..." "Og kanskje litt tørst." "Ja, der sa du det. Tørst." Jeg smilte av dette. Hun rakte meg en plastflaske med vann, hvorpå jeg takket og satte meg ned ved siden av henne. Vannet var vidunderlig. Virkelig herlig. Og når Linda tryllet fram en hodepinetablett, begynte ting å se litt lysere ut. Jeg la meg tilbake, lukket øynene og bare ventet på at hodepinen skulle forsvinne. Noen minutter senere hadde den gjort nettopp det. Så jeg satte meg opp igjen, og ble med i samtalen. Så satt vi der, da. Seks jenter, småpratet om løst og fast. Litt etter litt gikk det opp for meg at stemningen var ganske spent. De vekslet blikk med hverandre, og det virket som om de anstrengte seg veldig for å holde samtalen i gang. Jeg lurte litt på hva som egentlig foregikk, men slo det hele raskt ifra meg. De var sikkert bare litt trøtte, og antakelig i lettere bakrus de og. Det var sikkert bare noe sånt... Sikkert. Og så nevnte jeg på at jeg begynte å bli sulten, og dermed laget vi frokost. Den anspente stemningen forsvant, og alle pratet plutselig i munnen på hverandre igjen. Dagen forsvant altfor fort, slik nydelige dager så ofte gjør. Vi byttet ut klærne våre med bikinier, og tilbrakte dagen for det meste i vannet, eller liggende i solen. Det var først utpå ettermiddagen, når vi skulle spise igjen, at den anspente tonen kom tilbake. Janne satt igang med å fordele jobber til middagen, og med ett bare visste jeg at noe helt spesielt var i gjære. "Linda og Ingvild kan lage potetmos, Kristine og Heidi tar oppvasken, også kan jeg og Susann ta oss av bålet og grillinga." Heidi så litt skeptisk ut og påpekte at fordelingen var noe ujevn. Men Janne bare trakk på skuldrene. "Vi rullerer; bytter roller i morgen. Da jevner det seg ut... Okay?" Alle var enige i at det var en tilfredsstillende løsning. Så jeg endte opp med å samle inn ved, og gruble på Janne. Hun var en typisk ledertype. Autoritær, kjapp i vendinga, flink til å ta beslutninger som i hvertfall tilsynelatende var noenlunde rettferdige. Men hun hadde også tendenser til en ovenfra og ned holdning, noe jeg aldri har verdsatt i særlig grad. Vi danderte noen store stener i en ring, la en del ved i midten, og tente opp. Det vil si, Janne tente opp. Hun hadde virkelig teken på det der. Jeg er bestandig en sånn klums når det kommer til slike ting, og tok plutselig meg selv i å stå og beundre henne. Hun reiste seg og snudde seg brått. Så meg et øyeblikk rett i øynene, før blikket mitt vek unna, og jeg så ned i bakken. Kinnene ble med ett veldig varme. Hvorfor hadde hun en sånn virkning på meg? Janne la hodet på skakke, og smilte. Hun tok et skritt forsiktig mot meg, strøk meg forsiktig over kinnet. "Det er i orden." hvisket hun. Hånden hennes etterlot brennende spor i kinnet midt. Jeg så opp, og inn i øynene hennes. De var store og vakre. Ærlige. Hun hadde nydelige øyne, og jeg var plutselig helt fortapt i dem. Hun gikk enda et skritt mot meg, og ble nå stående helt inntil meg. Janne var noen centimeter høyere enn meg, så jeg ble stående og se opp i de vakre øynene hennes. Jeg kjente lukten av henne. Søt parfyme, solkrem og en svak aning av hennes kroppslukt, som også var noe søtlig. Behagelig. Nærmest berusende. Hun smilte, la armene om nakken min. Trakk meg inntil seg. Jeg strittet litt imot til å begynne med, men det var i grunn fånyttes. Verden begynte å svimle for meg, jeg følte meg ør i hodet. Knærne sviktet. Så kysset hun meg. Jeg lukket øynene og ga etter. Leppene våre berørte hverandre lett til å begynne med. Hun presset seg hardere inntil meg. Jeg kjente den varme kroppen hennes tett inntil min. Brystene hennes presset mot mine to små knopper. Munnen hennes presset hardere mot min. Hun åpnet den og lot tungen gli over mine lepper. Jeg åpnet munnen min, og tok velvillig imot henne. Oppdaget at armene mine lå rundt midjen hennes og presset kroppen hennes mot min. Uten å kunne hjelpe for det, besvarte jeg kysset. Tungene våre lekte med hverandre, utforsket den andres munn. Så var det over. Hun trakk seg vekk fra meg, smilende. Blunket, og snudde seg vekk. Jeg ble bare stående og måpe, med åpen munn. Hun hadde paralysert meg fullstendig. Hva i all verden var i ferd med å skje? Hva hadde egentlig skjedd nå nettopp? Jeg hadde fremdeles smaken av henne i munnen. Lukten av kroppen hennes satt i neseborene. Og hun bare gikk inn i hytta. Hvordan kunne hun klare det? Jeg satt meg ned på gresset, og kikket på det stadig voksende bålet. Ør i hodet. Forvirret. Prøvde å samle tankene. Elsket jeg Janne? Nei, jeg tror ikke det. Men var jeg forelsket i henne? Kanskje... jeg visste ikke sikkert, men hun hadde en voldsom virkning på meg. Og bare tanken på å kysse henne igjen fikk kroppen min til å sitre. Kjenne kroppen hennes mot min, en gang til... Jo, jeg var kanskje litt forelsket i henne. Plutselig var hun tilbake. Hun smilte til meg, men sa ingenting. Jeg smilte usikkert tilbake. Hun la hånden under haken min, og løftet hodet mitt. Jeg så henne i øynene, de vakre øynene hennes, som var så altfor lett å bare forsvinne inn i... Hun smilte enda bredere. Så brøt hun fortryllelsen, og gikk bort til bålet. Pirket litt borti det med en pinne. "Jeg tror det er klart nå." sa hun. Hun snudde seg mot meg igjen. Så meg inn i øynene atter en gang, og smålo litt for seg selv. Jeg forsøkte å se vekk, men fant ut at det ikke var mulig. Hun hadde forhekset meg. Jeg klarte ikke å flytte blikket. Janne smilte fremdeles, men det var også noe annet i blikket hennes. Noe jeg ikke klarte å definere. Begjær? Kanskje... på en måte så håpet jeg det. Igjen var det Janne som brøt fortryllelsen, det virket som om jeg var ute av stand til det. "Vi må nok rope på de andre," sa hun med en anelse skuffelse i stemmen. Hun så bort på hytten. "Nå er bålet klart," ropte hun plutselig, "hvis dere tar med maten, så kan vi bare sette igang." Minuttet senere, var alle sammen samlet rundt bålet. Vi åt som glupske, tydelig like skrubbsultne alle sammen. Og det smakte virkelig godt, slik pølser stekt på bål gjerne gjør. Praten gikk kontinuerlig under måltidet, men jeg satt helt stille. Hadde i grunn nok med mine egne tanker. Plutselig lo alle sammen, og jeg skvatt til. Så opp på dem. Det var visst meg de lo av, men jeg kunne ikke skjønne hva jeg hadde gjort. Heidi var den som kom seg først. "Tankefull idag, Susann?" "Eh.. ja, jeg er kanskje det." svarte jeg usikkert. "Jeg får spørre deg igjen," hun smålo litt og la til "for fjerde gang," (latteren blusset opp påny hos de andre) "om du vil ha en pølse til." Jeg lo litt selv også, selv om jeg egentlig følte meg mer forvirret enn noe annet. Nå først oppdaget jeg at jeg hadde spist opp pølsen. Hvor lenge hadde jeg vært ferdig med den? Jeg ante ikke. Hadde ikke peiling, og det var nesten litt skremmende. Men, joda, jeg hadde veldig lyst på en til, og sa så. Jeg fikk pølsen, men visste vel i grunn at jeg ikke slapp så lett fra det. Det var Ingvild som kom med det uunngåelige spørsmålet. "Og hva var det du egentlig satt og tenkte på?" Hun så spørrende på meg, før hun la til med et glimt i øyet, "eller kanskje jeg skal si 'hvem'?" Jeg så ned i bakken, og kjente kinnene ble varmere og varmere. Men jeg overrasket nok alle, ikke minst meg selv, da jeg hevet blikket igjen. "Jeg tenkte faktisk på Janne." Jeg kikket bort på Janne, og kjente at jeg smeltet innvendig. Hun var så nydelig. Det er ufattelig vanskelig for meg å beskrive dette, men det er antagelig et av de fineste øyeblikkene i mitt liv. Solen var på vei ned i horisonten, og badet himmelen med sitt røde vakre lys. Og midt i dette satt Janne, og så på meg. Blikket hennes var lett ertende, men også fylt av noe mer. En slags blanding av overraskelse, respekt og begjær. Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg i det øyeblikket ikke lenger var i tvil. Jeg var virkelig forelsket i henne. Og jeg var plutselig sikker på at hun var minst like forelsket i meg. Øynene våre låste seg fast i hverandre, slik de hadde gjort det flere ganger tidligere, men med den store forskjellen at vi nå ikke var alene. Langt fra alene. Våre fire venninner så på oss, og svelget alt som skjedde rått. Vi satt slik lenge. Det føltes i hvertfall som en evighet. Før Linda brøt tausheten. "Prøver du å fortelle oss at du er forelsket i Janne?" Det var et lite snev av avsky i stemmen hennes, som på den ene siden gjorde vondt å høre, men som på den andre siden var meg rennende likegyldig. Ingvild svarte for meg. "Selvfølgelig gjør hun det." Og noen sekunder senere la hun til. "Og Janne er minst like forelsket i Susann." Janne så et øyeblikk overrasket bort på Ingvild, men hun benektet ingenting. Så kikket hun tilbake på meg. Ansiktet hennes brøt ut i et smil, og hun la hodet på skakke. Hun var bare så ufattelig søt. Jeg kjente at jeg smilte selv, og av en eller annen grunn så brant kinnene mine noe voldsomt. Linda pustet tungt ut. "Oj..." sa hun bare. Hun var tydeligvis den som hadde vanskeligst for å svelge det som skjedde. Alle så bort på henne, og hun så tilbake på meg. Ansiktet hennes var en gåte av blandede følelser. "Vel," sa hun og forsøkte seg på et smil, "jeg får vel bare gratulere dere da, og håpe det beste." Hun reiste seg og rakte meg hånden. Sakte og noe usikker, reiste jeg meg også. Jeg tok imot hånden hennes, og kjente hennes faste håndtrykk. "Takk." sa jeg lavt. Hun snudde seg mot Janne, og tok også henne i hånden. Så snudde hun seg og sprang avgårde. Jeg så forvirret bort på Janne, som så like forvirret tilbake på meg. Jeg skulle til å sette avgårde etter henne, men Ingvild stoppet meg. Hun la hånden på skulderen min og så meg i øynene. "Ikke. Jeg kan gå og snakke med henne, jeg. Det er nok bedre det." Jeg nikket. Klarte ikke helt å kvitte meg med klumpen i halsen, mens jeg så hun la på sprang etter Linda. Heidi reiste seg og foreslo for Kristine at de skulle gjøre seg ferdig med oppvasken, jo før jo heller. Og noen øyeblikk senere var vi alene. Janne og jeg. Vi sto begge to oppreist, og for en gangs skyld så hun like forvirret ut som meg. Hun så ned på bakken, og virket med ett mye yngre. For en gangs skyld så hun ut som en fortapt liten skolejente. Nøyaktig slik jeg som regel føler meg. Jeg gikk bort til henne og strøk henne over kinnet. Med ett var armene hennes rundt meg. Jeg la hodet mitt ned mot den ene skuldra hennes, og klemte kroppen hennes inntil min. Det var så deilig å bare stå slik. Kjenne kroppsvarmen hennes. Lukten av henne, som jeg etter hvert ble mer og mer avhengig av. Hennes store tunge bryster mot mine små knopper. Hun trakk seg vekk. Så alvorlig ut. Pustet dypt inn, og sa: "Susann, jeg vil du skal vite at det er sant. For første gang i mitt liv er jeg forelsket i ei jente. I deg. Gudene skal vite at det er vanskelig å innrømme, men det er sant." Hun smilte plutselig bredt. Jeg svarte henne ikke, bare trakk henne inntil meg igjen. Men hun lot meg ikke legge hodet tilbake på skulderen hennes. I stedet tok hun hodet mitt mellom hendene sine og kysset meg. Og jeg kysset henne. Og for første gang på veldig, veldig lenge var jeg virkelig lykkelig. ---ooOoo--- Det ble en forunderlig kveld, preget av motstridende følelser. Janne og jeg var i en slags lykkerus, mens de andre jentene forsøkte så godt de kunne å holde maska. Vi drakk ikke noe denne kvelden, ingen av oss var særlig vant med alkohol, så to dager på rad ville være litt i det meste laget. Dessuten hadde vi bare en flaske vodka igjen (hvis ikke noen av de andre jentene hadde noe på lur), og vi hadde enda to kvelder igjen, før vi skulle bli hentet. Det var i hvertfall ingen som brakte det på bane, og det tror jeg igrunn alle bare var glad for. Janne og jeg satt sammen i sofaen og var vel mest opptatt av hverandre. Vi hadde vært for oss selv nesten hele kvelden, før alle trakk seg tilbake til hytta. Vi gikk en lang fjelltur alene, og i løpet av den turen kysset vi så mye at jeg var blitt sår på leppene. En gang stanset vi og la oss i ettermiddagssolen. Og da jeg kjente hendene hennes over brystene mine lot jeg være å stanse henne. Det var så godt. Hun la seg over meg. Vi kysset som besatt, og hendene hennes klemte varsomt om de følsomme brystene. Nå, i hytta, var vi mer tilbakeholdne. Vi unnlot å kysse her hvor alle kunne se oss, men det var nok ganske åpenbart at vi var fullstendig borte i hverandre. De andre jentenes reaksjoner var vidt forskjellige. Kristine så minst berørt ut, og var vel den av oss som oppførte seg mest naturlig. Hun har en egen evne til å takle situasjoner av alle slag, og nå var det mest hun som sto for den, etter forholdene, fine tonen vi hadde i hytta. Ingvild satt og hadde problemer med ikke å stirre åpenlyst på oss. Når jeg så henne i øynene vek blikket hennes, men så fort jeg så et annet sted var blikket hennes tilbake. Men hun smilte og var i godt humør, det var ikke det minste spor av avsky eller misbilligelse å spore hos henne, og akkurat det var jeg litt glad for. Heidi var nok like spent som Ingvild, men skjulte det adskillig bedre. Men når jeg kom ut av en av trancene mine, hvor bare Janne eksisterte, fanget jeg blikket hennes. Jeg tror nok alle disse tre jentene var mest glad på våre vegne, men også overrasket og fascinert av det som hadde skjedd. Linda derimot, var en gåte denne kvelden. Hun sa knapt et ord, og så meg aldri i øynene. Hun satt i stolen rett overfor meg, og så mest ned i sitt eget fang. Det hendte jeg tok henne i å stirre på Janne, og det jeg så i øynene hennes da, vil jeg helst ikke gjengi. Hun virket ikke akkurat glad på våre vegne for å si det slik. Kvelden var i det store og det hele mindre preget av åpenhet enn kvelden før. Delvis skyldes nok det fraværet av alkohol, men naturligvis var det dagens hendelser som var mest skyld i det. Følelsen av anspenthet som jeg hadde hatt flere ganger i løpet av dagen var ofte direkte påtrengende denne kvelden, men stort sett klarte Kristine å lose oss gjennom. Ja, jeg gir henne all ære og honnør for akkurat det. Janne og jeg var igrunn så opptatt av hverandre, at vi som regel ikke enset hva som foregikk blant de andre. Vi la oss tidligere denne kvelden (og hoppet over nattbadet som hadde vært så oppfriskende kvelden før). Jeg hadde veldig lyst til å foreslå at Kristine og Janne byttet plass, slik at jeg og Janne kunne ligge sammen på sofaen, men jeg klarte ikke å opparbeide mot til å foreslå noe slikt. Ingen av de andre nevnte noe på det heller, så det ble til at vi alle lå på samme sted som natten før. Ingvild og Janne på det ene soverommet, Linda og Heidi på det andre, mens Kristine og jeg delte sovesofaen. Forrige natten sovnet jeg direkte, men denne natten skulle det vise seg å ta mye lenger tid. Og mens jeg lå i mørket, ved siden av Kristine (som jeg skulle ønsket var Janne), forsøkte jeg (uten særlig hell) å analysere dagens hendelser. Jeg er redd jeg aldri har vært noen kynisk analytiker. For mens jeg lå der og tenkte gjennom hva som hadde skjedd med meg og Janne, gled tankene mer og mer over på hvor nydelig Janne var. Jeg så henne for meg, med hodet på skakke og et lett ertende uttrykk i ansiktet. Den vakre kroppen hennes, og de varme, myke leppene (som jeg nå var blitt så kjent med). Hendene hennes som klemte om mine bryster. En stadig mer velkjent følelse krøp in i underlivet mitt, og gudene skal vite at jeg hadde lyst til å berøre meg der nede. Men jeg torde selvfølgelig ikke det med Kristine liggende ved siden av meg. Jeg lurte litt på å gå ut og ta meg av det hele ute, men kastet straks ideen fra meg. Når jeg kom ut i kulda ville sikkert magien forsvinne og jeg ville bare lure på hva i all verden jeg gjorde for noe der ute. Jeg konsentrerte meg i stedet om tankene på Janne, og fantaserte om henne. Om hvordan vi skulle fortsette herfra. Det slo meg plutselig. Livet etter hytteturen. Hva ville det bli til med oss da? Uff, jeg orket ikke tenke nærmere på det. Akkurat i det jeg forsøkte å vri tankene tilbake til det fysiske forholdet mellom meg og Janne, hvisket Kristine i øret mitt: "Jeg må prate litt med deg." Jeg skvatt litt, da jeg automatisk hadde gått ut i fra at alle de andre hadde sovnet. Jeg svarte henne ikke, men snudde meg mot henne slik at hun forstod at jeg var våken, og klar til å høre hva hun hadde å si. "Det gjelder Linda." Hun hvisket så lavt at det var knapt hørbart. Jeg måtte anstrenge meg for å høre henne. Vel, da slapp vi hvertfall å bekymre oss om at de andre kunne høre noe gjennom de lukkede dørene. "Jeg stoler ikke helt på henne." Jeg kjente pusten hennes mot ansiktet mitt. Hun var tett inntil meg nå. Jeg skjønte ikke helt hvor hun ville. "Hva er det du mener?" hvisket jeg tilbake. "Jeg vet ikke helt." sa hun plutselig, og var stille en lang stund. "Man gjør mye rart når man er så plaget av sjalusi." Jeg ble liggende i mer eller mindre sjokktilstand, mens ordene sank inn. Jeg kjente den varme pusten til Kristine i ansiktet mitt, slik hun måtte kjenne min i sitt ansikt. Tankene raste som besatt. Det var sant. Det skjønte jeg med en gang. På samme måte som Ingvilds utsagn om Karoline kvelden før satt fjorårets hendelser i et nytt lys, ble dagens hendelser, Lindas pussige reaksjoner, satt i et annet lys nå. Det merkelige er at jeg aldri ser ut til å fatte disse tingene selv. Jeg må visst ha alt inn med teskje. Jeg forsøkte å innbille meg at det var Janne hun var forelsket i, og meg hun var sjalu på, men innså raskt at det var motsatt. Herregud, i løpet av to dager har jeg innsett at tre forskjellige jenter er forelsket i meg. Hvordan i all verden kan det ha seg? Ingen gutter viser noe særlig interesse. Kanskje jeg ubevisst ter meg på en måte som viser at jeg liker jenter bedre enn gutter. Selv om det ikke falt meg inn tidligere, så er det kanskje sånn. Men på den annen side, så hadde jeg bestandig tenkt på gutter før jeg falt slik for Janne. Eller kanskje ikke? Jeg var plutselig veldig usikker på min egen seksualitet. At jeg var forelsket i Janne var hevet over enhver tvil, men jeg tror ikke jeg tidligere hadde vært interessert i noen jenter på den måten, selv ikke ubevisst. Etter en evighet av tanker i alle mulige retninger spurte jeg Kristine om hun kunne tenke seg å prøve å hjelpe meg. Kanskje snakke med Linda om det. Jeg tenkte at hun kanskje ville komme seg lettere igjen hvis hun kunne prate med noen om det. "Nei." sa hun. "Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg med det." Jeg ble mildt sagt overrasket av at hun avslo så blankt. Hun ville ikke engang forsøke å prate med henne om det. "Hvorfor ikke?" spurte jeg. Hun svarte ikke. Vi lå slik lenge. Stille. Jeg kunne fremdeles kjenne pusten hennes. Og jeg var nesten litt sur på henne. Hvorfor fortalte hun meg dette, når hun ikke var villig til å hjelpe meg. Langt i bakhodet surret det vel noen tanker om at det ikke var mer enn rett og rimelig at jeg tok meg av dette selv. Hun hadde jo ikke noe med det å gjøre. Men likevel. Hun var en venninne av oss begge, eller hvertfall en venninne av Linda. Jeg gjentok spørsmålet, og denne gangen svarte hun. "Jeg bare kan ikke." Stemmen hennes var faktisk litt grøtete, hun klarte ikke helt å hviske. Det var tydelig at hun var på gråten, og jeg skjønte plutselig ingenting lenger. Hva i all verden var det med henne? Hvorfor tok hun seg så nær av dette. Kanskje hun og Linda var nærmere venner enn jeg trodde på forhånd. "Åh... du skjønner jo ingenting." utbrøt hun plutselig, og snudde seg rundt. Hun trakk seg vekk fra meg, la seg inntil veggen. Hele sofaen ristet av hennes gråt nå, og jeg var mer forundret enn noensinne. Hvorfor tok hun dette så hardt? Plutselig slo en tanke ned i hodet på meg, og jeg kjente at kinnene ble varme. Dette var for mye. Var hun også forelsket i meg? Å Gud. Dette kan da ikke være sant? Det eneste som mangler nå er at Ingvild og Heidi også finner på å falle for meg. Herre Jesus. En ny tanke for ned i hodet mitt. Kanskje Kristine var forelsket i Linda. Kristine er bestandig så vanskelig å forstå seg på. Kanskje det var Linda hun var forelsket i. Nå syntes jeg den tanken var minst like sannsynlig som den første. Jeg håpet nesten at det var slik det var. Jeg ålet meg mot henne, og la armen rundt henne. Hun lå lenge slik, hikstende av gråt, før hun snudde seg tilbake. Hun la det tårevåte kinnet sitt inntil mitt, og klemte meg. Så la hun seg tilbake ned på puten, med ansiktet vendt mot meg igjen. "Gud, hvor jeg misunner Janne." sa hun, og jeg bare lukket øynene. Det var bare å innse at tre av de fem jentene jeg var på tur med, hadde falt for meg. Jeg skulle likt å vite sannsynligheten for at noe sånt skal skje! Jeg lå fremdeles med armen rundt henne, og akkurat nå følte jeg ikke for å ta den bort. Jeg følte igrunn mest for å begynne å gråte selv, og det var nettopp det jeg gjorde. Jeg trakk meg enda tettere inntil Kristine, la kinnet mot hennes, og begynte å gråte. Var nå i fullstendig villrede, visste ikke hva jeg skulle gjøre lenger. Etter en stund gikk det over. Jeg trakk meg litt unna henne, og så at hun smilte tappert til meg. Uten å tenke over det kysset jeg henne. Hadde jeg tenkt over det, så hadde jeg selvsagt latt være, men det var liksom så naturlig. I det jeg kjente de skjelvende leppene hennes mot mine, sprang skyldfølelsen opp i meg. Dette var ikke riktig. Det var direkte dårlig gjort overfor både Kristine og Janne. Det var jo Janne jeg elsket. I hvert fall trodde jeg det selv. Med dette kysset bedro jeg dem begge. Armene hennes søkte rundt kroppen min, og munnen hennes åpnet seg. Jeg møtte tungen hennes med min egen, og med ett var de sterke følelsene i underlivet fra tidligere på kvelden tilbake. Hendene hennes strøk meg over ryggen, før hun trakk meg helt inntil seg. Jeg kjente kroppen hennes inntil min. Hun hadde adskillig mindre bryster enn Janne, men de var likevel mye større mine. Jeg var oppslukt av begjær, ispedd litt skyldfølelse nå. Vi sparket av oss soveposene, og plutselig var kroppene klistret inntil hverandre. Hun presset det ene låret sitt mellom mine, slik at vi begge lå med den andres lår opp i skrittet. Jeg var fullstendig beruset av begjær nå. Vi rullet oss over, slik at hun lå på rygg, og jeg lå over henne, fremdeles med skrittet i press av den andres lår. Munnene våre var klistret sammen. Med en viljestyrke som jeg ikke hadde klart å mobilisere hvis ikke jeg hadde vært så hodestups forelsket i Janne, trakk jeg meg fra henne. Jeg lå fremdeles oppå henne, men ikke så tett som tidligere, og kysset var endelig brutt. "Dette er helt galt." stønnet jeg. "Jeg beklager virkelig Kristine, men det er Janne jeg elsker. Vi kan bare ikke fortsette." Hun så ut nøyaktig som jeg følte meg. Motstridende følelser herjet i ansiktet hennes. Kroppen oste av begjær. Og jeg kjente den skarpe kjønnslukten som nå lå som en eim over stuen. "Vær så snill." sa hun. "Bare for i natt. I morgen natt kan jeg bytte med Janne, og så skal jeg aldri plage deg mer. Men det vil være mye lettere hvis jeg har et så fantastisk minne å bære med meg." Det var et fristende tilbud. Jeg var så kåt nå at kroppen skrek etter utløsning. Kristine tryglet videre: "Det er ikke riktig overfor Janne, jeg vet det, men vi har jo allerede gått for langt i så måte." Jeg måtte si meg enig i det. "Hvis du gir meg denne natten, så skal jeg gjøre hva jeg kan for å snakke Linda til fornuft. Vær så snill, Susann. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vet du ikke elsker meg. Jeg trygler deg, vær så snill. Gi meg dette minnet for livet." Jeg sank på en måte ned til henne. Svarte henne ikke, men på en eller annen måte var vi igang igjen. Vi var nakne begge to, uten at jeg ante hvordan trusene hadde forsvunnet. Så var plutselig hodet mitt mellom lårene hennes. Hun la bena over skuldrene mine, og klemte dem sammen om hodet. For første gang i mitt liv så jeg et jentekjønn på nært hold. Det var ganske mørkt i rommet, bare litt lys fra måneskinnet utenfor. Kusa hennes var usedvanlig vakker, og da jeg kjente en hånd som presset hodet ned mot kjønnet hennes hadde jeg ikke betenkeligheter. Jeg lot tunga gli prøvende over den smale sprekken, før jeg lette opp hennes klitoris. Da jeg fant den, konsentrerte jeg meg fullstendig om denne lille tappen, som i hvert fall på meg selv var nøkkelen til orgasme. Og det virket! Hun presset lårene hardt sammen om hodet mitt, og begynte å vri og kaste på kroppen. Jeg hadde min fulle hyre med å holde følge med de uforutsigbare bevegelsene hennes. Til slutt segnet hun utmattet om på sofaen. Jeg ålet meg opp til henne, og kysset henne på munnen. Hun så ikke ut til å bry seg om at hennes egne safter var klint utover ansiktet mitt. Tanken på at hun må ha kjent smaken av seg selv fra min munn var utrolig opphissende. Det kriblet voldsomt i kroppen, jeg hadde store problemer med å holde fingrene vekk fra kjønnet mitt, og så virkelig fram til å få en tilsvarende behandling av Kristine. Det var da jeg snudde meg rundt for å proklamere at det var hennes tur, at jeg så døren sto på gløtt. Den var lukket tidligere, det var jeg helt sikker på, hvilket måtte bety at noen kikket på oss. Jeg stivnet til, og stirret mot døråpningen. Kristine merket at noe var galt, og så fra meg og bort til døren, før hun utbrøt: "Ja, nå har du jo sett alt som har foregått, så du kan like gjerne komme inn." Jeg kjente jeg rødmet fra fotsålene og opp! Det var jo naturligvis sant. Hvem det nå enn var som oppholdt seg bak døren, måtte ha sett alt som foregikk her inne. Men jeg var likevel forundret over hvor kald Kristine bestandig klarte å holde seg i sånne situasjoner. Scenariene fôr gjennom hodet mitt. Jeg brast nesten spontant i gråt da jeg innså at det kanskje allerede var slutt mellom meg å Janne; før det hele egentlig hadde begynt. Døren beveget litt på seg, men hvem det enn var bak der, så var hun ikke så veldig lysten på gi seg til kjenne. Mulighetene for gjennom hodet mitt. Det var den eneste døren i stua, så den ledet ut til begge soverommene, hvilket betydde at ingen i utgangspunktet var ekskludert. Men jeg klarte ikke helt å forestille meg at Janne ville finne på å gjemme seg slik bak døren. Hun ville etter all sannsynlighet ha gitt seg tilkjenne så fort hun fant ut hva som foregikk. Og hun ville i hvert fall ikke nøle når hun visste at hun var oppdaget. Denne konklusjonen gjorde meg noe lettere til sinns. Kanskje Janne ikke behøvde å få vite noe. Det er naturligvis verre at en tredje person er innblandet, men jeg så i alle fall muligheten til å kunne fortsette forholdet med Janne. Det var jo henne jeg var forelsket i. Da var det tre alternativer igjen. Men etter noen sekunders febrilsk tankegang kom jeg til at alle tre var kapable til å holde seg skjult slik. Hvem av disse tre det var spilte vel egentlig mindre rolle. Situasjonen var katastrofal nok uansett hvem det måtte være, men jeg håpte på en måte at det ikke var Linda. Det var ille nok for henne som det var. Jeg kjente jeg begynte å skjelve. Leppene dirret plutselig. Tanken på Jannes reaksjoner dersom hun fikk vite noe var helt forferdelig. Og personen bak døren holdt seg fremdeles skjult. Plutselig brast det for meg. Jeg vet ikke helt hva som var utslagsgivende. Den uutholdelige spenningen, uvissheten, begjæret som fremdeles raste gjennom kroppen eller sjenansen som fulgte av tanken på at noen hadde sett meg slikke Kristine mellom beina. Uansett, så klarte jeg ikke mer. Jeg begravet hodet inn i armkroken til Kristine og lot gråten komme. Og når jeg ikke holdt igjen lenger kom den med voldsom kraft. Jeg angret plutselig bittert på det jeg hadde gjort. Kroppen ristet av de voldsomme hulkene. "Kom inn, Ingvild. Og lukk døren etter deg." Jeg vet fremdeles ikke om Kristine så hvem det var som gjemte seg bak døren, eller om hun klarte å tenke seg til det. Uansett, så var det Ingvild som kom. Jeg lå fremdeles med hodet i armkroken til Kristine. Hun begynte å stryke meg over håret. Det var helt stille en lang stund. Eneste hørbare lyden i rommet var min stille gråt, som etter hvert begynte å avta i styrke. Jeg ble mer oppmerksom på hvor hodet mitt var, og lukten fra Kristines armhule som med ett var ganske sterk. Kinnet mitt lå inntil det ene myke brystet hennes. Hun hadde vridd seg litt, slik at ansiktet mitt presset mer mot dette brystet enn mot armen. Hun tok tak under haken min, og løftet ansiktet mitt opp. Jeg så på henne gjennom tårene. Hun smilte sørgmodig til meg, og kysset meg lett på munnen. "Det går nok bra, skal du se." sa hun. Så nikket hun mot Ingvild. Jeg snudde meg og satt meg opp, tett inntil Kristine som svarte med å legge en arm rundt meg. Hodet mitt sank ned på skulderen hennes, mens jeg stille betraktet Ingvild. Hun så overrasket ut, men ikke så veldig sjokkert. Kanskje hun hadde sluttet å bli sjokkert av meg, eller kanskje hun hadde rukket å komme seg over det verste; ikke vet jeg. Uansett så var det andre følelser som var adskillig tydeligere i ansiktet hennes. Mest av alt så hun fascinert og bekymret ut. Men også flau og utilpass. "Det var ikke meningen å spionere på dere." begynte hun. "Jeg hørte noen lyder her ute, og gikk for å se om alt var ok. Jeg ventet jo ikke at dere... ja, du vet." Hun gjorde en armbevegelse for å beskrive det hun ikke fikk seg til å si, før hun fortsatte. "Jeg trodde at Susann og Janne... ikke dere to." Kristine nikket henne videre. "Jeg åpnet døren forsiktig for ikke å vekke dere hvis dere sov." Hun så stadig mer utilpass ut, blikket hennes forsvant plutselig ned i sitt eget fang. "Og når jeg først så hva dere holdt på med, så klarte jeg ikke å lukke døren. Jeg visste det var galt å spionere slik, men jeg har aldri sett noe lignende før, og..." Ordene forsvant da motet sviktet henne. Hun så opp på oss igjen. Kristine nikket svakt, og tenkte seg om en god stund. Vi satt slik, flaue og sjenerte alle sammen. Jeg og Kristine nakne og tett inntil hverandre, Ingvild i truse og t-trøye i stolen rett overfor. "Kle av deg." sa Kristine lavt. Ingvild stivnet til. "Unnskyld?" "Du hørte meg." Både jeg og Ingvild stirret på Kristine. Rommet var plutselig ladet av spenning. Jeg flyttet blikket bort på Ingvild som fremdeles stirret intenst på Kristine. Skjelvende begynte hun å løfte på t-trøyen. Hun løftet den til brysthøyde før motet forsvant. "Jeg tror ikke jeg klarer dette. Kan jeg ikke bare legge meg igjen, så glemmer vi hele greia?" Kristine ristet på hodet. Tårene rant plutselig nedover ansiktet til Ingvild. Hun satt fremdeles med trøyen løftet til oppunder brystene. Jeg kunne skimte undersiden av det ene tunge brystet hennes, og til min store fortvilelse begynte flammene å blusse opp i kroppen min igjen. Leppene til Ingvild dirret, og med noe som så ut som en voldsom kraftanstrengelse dro hun trøyen over hodet. Brystene hennes sprang fram. Så annerledes enn både Kristines og Jannes de var! Omtrent på Jannes størrelse, men med en helt annen form. De hang litt nedover, men hadde store brystvorter som pekte oppover. Gråtende prøvde hun å snakke seg bort fra det igjen, men Kristine var urokkelig, og det falt hverken meg eller Ingvild inn at hun ikke nødvendigvis måtte gjøre som Kristine sa. Ingvild reiste seg, og stod skjelvende foran oss i bare trusa. Hun ristet på hodet. "Jeg klarer ikke det her." sa hun lavt, men med tydelig resignasjon i stemmen. "Det er ikke farlig Ingvild. Bare følg instinktet ditt. Følelsene dine." Og så gjorde hun det. Jeg holdt pusten da hun lente seg fram og trakk av seg trusen. Hun sparket den vekk, før hun reiste seg opp og stilte seg foran oss med armene foldet. Hun ga Kristine et trassig uttrykk, som ikke syntes å ha den minste virkning. Kristine lente seg inntil meg, og hvisket i øret: "Spre bena dine og la henne slikke deg. Samme hva hun sier, så har hun virkelig lyst til det." Jeg så forundret på henne, men hun ønsket ikke å forklare noe nærmere. Uten helt å vite hvorfor jeg gjorde som hun sa, spredte jeg bena. Jeg la meg ned på rygg, med hodet i fanget til Kristine, og skilte bena såpass at det ikke var særlig tvil om hva jeg ville. Ingvild bare ristet på hodet. "Å nei. Jeg er ikke som dere. Ikke som Janne. Skjønner dere ikke det? Jeg er ikke sånn!" Kristine ignorerte henne, og begynte å massere brystene mine i stedet. Vellysten kom raskt tilbake. Jeg lukket øynene, og snart var det bare de to deilige masserende hendene som eksisterte. Hun var fantastisk! Jeg begynte å vri og kaste på kroppen, før hendene mine fant veien til det dampende kjønnet. Plutselig kjente jeg Kristines munn på min. Et lett lite kyss. Jeg løftet hodet mitt etter hennes da hun så altfor raskt forsvant, men hun ville ikke mer. Istedet sluttet hun å massere brystene. Hun hvisket i øret mitt. "Ikke ta på deg selv." Det tok litt tid før det gikk opp for meg hva hun hadde sagt, og det var nok til at hun fjernet hendene sine helt. Med noe som kostet altfor mye krefter fjernet jeg hendene mine. Jeg løftet dem opp mot henne, og trakk henne ned til meg i et nytt kyss. Kysset varte lenger denne gangen. Og da hun trakk seg opp, var hendene hennes plutselig over brystene mine igjen. Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk. Jeg lå slik, med lukkede øyne, i fanget til Kristine, med hennes skjønne masserende hender over mine bryster. Kroppen brant, men jeg hadde ingen mulighet til å slukke flammene uten å berøre meg selv. Så jeg ble bare liggende å vri meg. Så kjente jeg at sofaen ga etter nede ved føttene. Like etter var et par skjelvende hender på utsiden av hvert sitt lår. Jeg åpnet øynene og så rett inn i Ingvilds. Hun så rett å slett kåt ut. "Vær så snill, Ingvild." sa jeg. Hun nikket og smilte tappert. Tårene lurte fremdeles i øyekroken. Så la hun seg ned, og munnen lukket seg om kjønnet mitt. Det var så ufattelig godt. Begjæret hadde bygd seg opp hele dagen, fra kliningen med Janne i ettermiddagssolen, elskoven med Kristine tidligere, til den lange massasjen. Rommet oste av kjønnslukter. Jeg vet ikke om det var Ingvild som var et naturtalent eller om det bare var meg som var spesielt mottakelig akkurat da. Følelsene som strømmet fra kjønnet og brystene var fullstendig overveldende. Kroppen min gikk opp i bue, i helspenn. Tungen hennes raste over sprekken min. Også, med ett, kom det. Jeg ristet meg gjennom orgasmen, og pustet lettet ut da Ingvild reiste seg opp. Ansiktet hennes var dekket av saftene mine. Hun smilte til meg. "Takk." sa jeg. Hun nikket igjen. Så la hun seg ned over meg, og ga meg et prøvende kyss på leppene. Jeg svarte kysset hennes, og snart var tungen hennes i munnen min. Hånden hennes klemte det ene brystet mitt. Og tro det eller ei, men kriblingen i underlivet kom tilbake. Jeg vet ikke hva som gikk av kroppen min denne dagen. Da hun trakk seg vekk pustet vi begge tungt. "Det så så godt ut istad..." sa hun plutselig. "Det var herlig!" sa jeg. Vi kysset igjen. Lett denne gangen. Kristine avbrøt oss før vi gikk lenger. Hun kysset meg på kinnet. "Før dette utvikler seg noe videre, Susann, så tror jeg du skal gå inn til din elskede og legge deg hos henne." Jeg gliste. "Du har nok rett i at det er best." Jeg reiste meg og kysset dem begge før jeg listet meg ut av stuen. Da jeg lukket døren så jeg at Ingvild og Kristine kysset hverandre prøvende. Janne sov som en stein inne på soverommet, og jeg hadde nesten ikke hjerte til å vekke henne. På den annen side så følte jeg for å prate med henne. Om forholdet vårt. Om hva som hadde skjedd mellom oss denne dagen. Og hvis jeg klarte å opparbeide mot til det, så ville jeg fortelle om hva som hadde skjedd denne natten. Men jeg innså vel at hun ikke ville være i form til å prate nå, midt på natten. Men vi kunne kanskje ligge sammen, sove sammen. Hun så forundret på meg da jeg vekket henne. "Er det morgen allerede? Har det skjedd noe?" Jeg smilte. "Nei det er ikke morgen. Og ja, det har skjedd noe. Men ikke noe som ikke kan vente." Svarene så ikke ut til å være tilfredsstillende, så jeg fortsatte. "Kristine og Ingvild ligger på sofaen i stua, kan jeg ligge her hos deg?" Hun tenkte seg litt om, før hun dro ned glidelåsen. Jeg klatret oppi soveposen som selvfølgelig var altfor liten for to. Vi kysset et par ganger før hun foreslo at jeg snudde meg. Og da jeg lå med ryggen mot henne la hun en arm rundt meg, og hvisket i øret mitt: "Du for unnskylde at jeg ikke orker å ... ja, jeg er ganske trøtt altså..." Jeg avbrøt henne. "Det er i orden Janne. Vi kan prate... og elske i morgen." "Fint." sa hun og slappet merkbart av. Hun lå mot meg og pustet raskt tyngre. Før hun sovnet la jeg til: "Janne?" Hun snøvlet et svar. "Uansett hva som skjer, og hva som blir sagt i morgen, så vil jeg du skal vite at jeg elsker deg." Hun la sannsynligvis ikke merke til at jeg la ekstra vekt på det siste ordet, men det gjorde godt å få sagt det. Da hun klemte meg hardere inntil seg, og hvisket i øret mitt at hun elsket meg også, følte jeg meg noe lettere til sinns. Og til tross for at vi lå tett inntil hverandre i en altfor varm sovepose, og at vi (særlig jeg) hadde mye å tenke på, så sovnet vi i løpet av få minutter. Jeg tror faktisk jeg sovnet først, selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde jeg var noe særlig trøtt. ---ooOoo--- Janne stanset opp og snudde seg mot meg. Hun var sint, det var lett å se, og jeg kunne ikke akkurat bebreide henne. Verre var uttrykket av sårhet. Jeg hadde såret henne. Det var ingen vei tilbake nå. "Men, hvorfor?" Hun ga meg spørsmålet jeg helst burde ha stilt meg selv. Jeg forsøkte å ikke begynne å grine, og klarte vel det på en måte, men grensen var tynn. "Jeg vet ikke." Hun stirret lenge på meg mens jeg kjempet med gråten. En enslig tåre rant nedover ansiktet. Hun tørket den vekk og ga meg et smil. Det var ikke noe lykkelig smil, snarere fortvilt og sårt, men det gjorde underverker hos meg allikevel. Hun tok hånden min og begynte å leie meg nedover stien. Jeg klemte om hånden hennes, og ønsket det hele ugjort. "Åssen var det?" spurte hun plutselig. "Likte du det?" Jeg svarte ikke; kunne jo ikke svare! Jeg hadde likt det så altfor godt. Hadde vært fullstendig i ekstase. Hvordan kunne jeg si noe sånt? Vi gikk videre ned langs stien, hånd i hånd, og hun lot spørsmålet ligge. Da vi kom fram til den lille knausen vi hadde tenkt å bade fra, la hun armene om nakken min og kysset meg lett på munnen. Vi så lenge på hverandre. Hun så fremdeles såret ut, men blikket var fylt av ømhet nå. "Kan du tilgi meg?" spurte jeg og holdt pusten mens jeg ventet på svaret. Hun så lenge på meg før hun endelig svarte. Og da hun gjorde det, vendte gråten tilbake med full styrke. Jeg kastet armene om henne, og begravde hodet mellom brystene hennes. Hun klappet meg på ryggen mens jeg ristende lot tårene strømme. Et par minutter senere var jeg kommet meg igjen. Vi satt oss ned på knausen, hun med ryggen mot fjellveggen, jeg med ryggen mot henne. Hun la armene om meg og hvilte haken på skulderen min. Vi satt slik en god stund. Jeg nøt de varme solstrålene, Jannes hender som plutselig fôr på oppdagelsesferd og munnen hennes som vekslet mellom å kysse, slikke og bite meg i øret. "Susann." "Ja." "Jeg ... jeg vet det kan høres merkelig ut, men kan ..." stemmen hennes forsvant, og jeg hørte hun begynte å gråte. Jeg prøvde å begynne å reise meg, snu meg slik at vi var ansikt til ansikt, men hun holdt meg nede. Og da det gikk opp for meg at hun ønsket at jeg skulle bli sittende, slappet jeg av igjen. Jeg snudde på hodet, og lente meg mot brystene hennes. Hendene hennes fortsatte å stryke over kroppen min. Hun strøk meg over kinnet. Klemte varsomt om et bryst. "Kan vi være sammen? Sånn på ordentlig." "Ja." sa jeg uten å nøle. "Det var det jeg også ville." Hun kysset hodet mitt. "Lover du meg å være trofast?" Jeg lukket øynene, trakk pusten dypt inn. "Jeg lover at så lenge vi har følge, skal jeg være trofast." "Fint." sa hun lett. "Nå kan du svare meg." "Hæ?" "På det jeg spurte om istad... Om du likte det." Jeg smilte for meg selv, og svarte henne som sant var. "Ja." "Kan du vise meg?" Denne gangen stanset hun meg ikke når jeg reiste meg opp. Jeg smilte til henne og svarte; så gjorde jeg alt som stod i min makt for å gi henne en opplevelse hun sent ville glemme. Og etter reaksjonene hennes å dømme, lyktes jeg ganske godt. ---ooOoo--- Sommeren forandret oss veldig, alle seks. Da skolen begynte igjen, var fremdeles Janne og jeg sammen. Vi hadde ikke tort å fortelle det til noen andre enn de som allerede visste det, men når sant skal sies så gjorde vi ikke all verden for å skjule det heller. Det spørs nok om ikke noen begynte å ane sammenhengen. Jeg vet ikke sikkert, men noen av Jannes venninner (som i løpet av sommeren også ble gode venner av meg) stirret av og til litt rart på oss. Linda så vi lite til etter hytteturen. Hun ville omtrent ikke snakke med meg, og virket helt fjern de få gangene vi møtte hverandre sånn tilfeldigvis. Heidi så vi også mindre og mindre til. Hun ble sammen med en gutt fra klassen sin, og ble (forståelig nok) veldig opptatt av ham, men hun kom nå innom av og til. Kristine og Ingvild derimot så vi hele tiden. Det var liksom blitt oss fire nå, og hvis jeg ikke tok mye feil så var Kristine og Ingvild minst like forelsket i hverandre som Janne og jeg. Etter mange mislykkede forsøk, og krøllete brevark, klarte jeg å skrive et brev til Karoline (min gamle venninne som hadde kysset meg sommeren før). Jeg fortalte henne alt om hytteturen, om hva som skjedde den første dagen, og hvilke reaksjoner jeg hadde fått på historien om oss. I timevis forsøkte jeg å formulere setningene som fortalte at jeg trodde jeg endelig forstod hvordan hun måtte ha hatt det. Det må ha vært vondt for henne å lese dette brevet. Hun var nok fremdeles forelsket i meg, men hadde ikke hatt mot til å fortelle det. Og når jeg endelig forstod det, var det for sent. Jeg var sammen med en annen. Stakkars, skjønne Karoline. Det gikk nesten to uker før jeg fikk svar. Da det var gått tre dager begynte jeg å lure på om hun var fornærmet på meg. At jeg kanskje hadde tatt feil likevel. Og da brevet endelig kom hadde jeg vært på nippet til å ringe henne i mange dager. Bare min feighet holdt meg unna telefonen. Janne la raskt merke til at noe var galt, og da jeg fortalte henne hva det var ble hun faktisk litt sur på meg. "Herregud, Susann. Er det henne eller meg du er sammen med?" utbrøt hun kvelden før brevet kom. Hun var sint. "Jeg bekymrer meg for henne, skjønner du ikke det? Skal jeg liksom ikke bry meg om henne selv om vi to er sammen?" Jeg var også sint nå. Og såret. Det hele skulle bli vår første krangel. Hun fnyste. "Klart du skal, men det er forskjell på å bry seg om noen og på å bli manisk opptatt av det. Du har jo surmult i flere dager. Det er jo umulig å få kontakt med deg. Hvorfor i all verden kan du ikke bare ringe henne og bli ferdig med hele greia?" "Det er ikke så enkelt." nærmest ropte jeg. Janne bare ristet på hodet. "Klart det er. Du er bare så jævlig feig." Jeg sprang opp og raste ut av rommet hennes. Tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Moren til Janne så forbauset på meg da jeg sprang gjennom stua. "Susann, er det noe galt? Susann?" I en tåke av tårer og fortvilelse fikk jeg kippet på meg skoene, og la på sprang hjemover. Både Janne og moren ropte etter meg, men jeg orket ikke snu meg. Kunne ikke. De ville jo ikke forstå. Janne ringte meg samme kveld. "Unnskyld, Susann. Jeg mente ikke det der. Det var virkelig dumt sagt av meg." Jeg begynte å gråte igjen. Vi satt lenge sånn. Hun trøstet meg gjennom telefonen, og gjorde hva hun kunne for å lappe det hele sammen igjen. "Vil du at jeg skal ringe henne? Jeg kan godt det, hvis du vil." Det var et fristende forslag, som jeg ikke kunne ta imot. Det ville bare gjøre vondt verre for Karoline. "Nei." sa jeg, før jeg tok mot til meg. "Men jeg ringer henne i morgen. Hvis ikke det kommer et brev i morgen, så ringer jeg henne." Hun pustet ut i den andre enden. "Lover du det?" "Ja." Jeg satt og hørte på den langsomme pusten hennes. "Å Susann, jeg elsker deg!" utbrøt hun plutselig. "Du er så følsom, så sensitiv at det går meg på nervene iblant. Men det er jo nettopp det som gjør deg så spesiell. Det er jo nettopp det jeg elsker mest ved deg, dummen." Jeg begynte å fnise, endelig lykkelig igjen. "Jeg elsker deg også." Og dagen etter kom brevet fra Karoline. ---ooOoo--- Det var noen dager etter at skolen begynte at verden på ny ble snudd på hodet. Eller i hvertfall virket det sånn til å begynne med. I ettertid kan jeg vel si at det ikke var så mye som skjedde. Og det som skjedde måtte jo skje før eller siden. Det var en torsdag, vi hadde hatt gym i siste time, og (som vanlig) ble Janne og jeg hengende igjen. Jeg hadde forsøkt å si til meg selv hele dagen at det hele var innbilning, men det hadde vært ganske påtagelig hvordan alle plutselig stirret på meg. Noen flirte av meg uten åpenbar grunn, og jeg la merke til at Janne fikk noenlunde samme behandling. Det ante meg at ryktene var løs, og jeg var nokså sikker på hvor de kom fra. Vi kom ut på skolegården, traff vi på David og Pål, og et par til jeg ikke kunne navnet på. Jeg visste ikke så mye om dem, hadde stort sett holdt meg unna dem. De var vel ikke blant skolens aller verste, men var heller ikke de snilleste guttene i klassen. De var i hvertfall glad i erte folk, noe vi snart skulle få merke. De så hvor vi kom fra, og David utbrøt: "Nå, dere tok en liten hyrdestund etter at alle var gått." Guttene flirte. Jeg forsøkte å bare ignorere dem, men slikt ligger ikke til Janne. Hun bråstanset, og spurte sint tilbake: "Og hvorfor skulle vi gjøre det?" Jeg kommer aldri til å glemme gliset hans. "Hvorfor? He, he. Det er jo sånt dere lesber gjør, er det'kke det'a?" "Kom igjen, og vis oss hvordan dere gjør det." brøt Pål inn, og flirte av seg selv. "Jeg har alltid lurt på hvordan det er å se to jenter." Rødmen steg opp i ansiktet mitt. Det brant plutselig. Janne stod og dirret av sinne, og forsøkte å finne på noe å si. Men det var jo ikke vi som satt med de gode kortene her. Jeg dro henne i armen og spurte lavt om ikke vi bare kunne gå videre. Hun snudde seg mot meg, og stirret et øyeblikk olmt på meg før uttrykket hennes myknet. "La oss gå." gjentok jeg lavt. Hun nikket og tok hånden min før vi gikk hjem til meg. Bak oss fortsatte guttene å slenge med leppa. "Det var ikke vanskelig å se hvem som var gutten av de to." Jeg var på nippet til å begynne å gråte hele veien hjem. Så var det plutselig allment kjent da. Alle visste nå at vi var sammen. Det var ikke det at folk visste det som brydde meg mest, men heller tanken på all mobbingen baksnakkingen som det utvilsomt kom til å resultere i. Da vi kom inn i gangen hjemme hos meg, la Janne armene rundt nakken min. "Ikke bry deg om dem." sa hun. "Sammen klarer vi oss gjennom dette her, ikke sant?" Hun smilte og kysset meg lett. "De kan ikke ta fra oss det vi har sammen. Ingen kan ta fra oss det vi har sammen." Et kyss ble til flere. Jeg la armene om ryggen hennes, mens vi utforsket hverandres munn med tungene. Og akkurat da hørte jeg et gisp fra stuedøren. Jeg trakk meg lynsnart tilbake, og stirret skremt bort på moren min. Hun var kritthvit i ansiktet. "Hva... hva er det dere gjør?" Denne gangen var det ingen vei tilbake. Jeg ble øyeblikkelig sønderknust. Sank ned på gulvet, med ansiktet begravet i hendene. Og gråt det jeg maktet. "Hva har du gjort med datteren min?" Mamma var sint, men det var også Janne. Hun satt seg ned ved siden av meg, og la en arm om nakken min. Klemte meg inntil seg. Jeg sank motstandsløs ned i fanget hennes. Moren min gjentok spørsmålet, og denne gangen la hun på en ordre om å komme seg ut av huset. Hun ville ha Janne ut av huset! Jeg gråt enda hardere. "Faktisk så er det ikke noe jeg har gjort med Susann." jeg hørte hun strevde for å holde seg selv under kontroll. "Ikke noe hun har gjort med meg heller for den saks skyld, selv om det er litt riktigere." Mamma stod rett over oss nå. "Kom deg vekk fra datteren min." "Det var vel bare noe som skjedde. På hytteturen. Og selv om du skulle kaste meg ut nå, så kan det ikke bli ugjort." Mamma hørte henne ikke. Hun lukket opp døren og pekte. "Ut." "Skjønner du ikke at vi elsker hverandre." Dette kom tydeligvis gjennom, for jeg har aldri sett henne så sint før. Hun grep tak i øret til Janne, dro henne opp og geleidet henne ut før hun smalt igjen og låste døren. "Du får ikke lov til å treffe henne igjen." sa hun strengt til meg. Jeg kikket opp på henne, og så at hun ikke minst så redd ut. Ikke bare sint, men livredd. Jeg reiste meg opp og sank inn i armene hennes. Hun la dem beskyttende rundt meg, strøk meg over hodet og ryggen. "Så, så, lille jenta mi. Stakkars lille jenta mi." Akkurat da var det godt å bli dullet med av moren min. Dullet med som et lite barn. Det var faktisk bedre nå enn noen gang før. I løpet av ettermiddagen kom jeg meg såpass at vi kunne begynne å prate sammen. Og på et eller annet punkt i samtalen, endret moren min stilling totalt. Jeg vet ikke hva som gjorde utslaget til slutt. Hun var kommet seg over det første sjokket, og begynte vel etter hvert å innse at vi virkelig elsket hverandre. At det ikke var noe eksperiment, og ikke minst at ikke det var Janne som hadde 'overtalt' meg til noe jeg egentlig ikke ville. Jeg fortalte henne om Karoline, som hun jo kjente ganske godt. Og så om hytteturen, og den deilige sommerferien. Jeg fortalte til og med om krangelen. Til slutt fortalte jeg om det som hadde skjedd på skolen samme dag. Det var faktisk hun som var på gråten når jeg var ferdig med historien. Selv følte jeg meg så utgrått, at det omtrent ikke kunne være mer igjen. "Så du er sikker på at det er dette du vil. Jeg skjønner jo nå at dere er forelsket, men er du likevel sikker på at du vil gå gjennom alt dette her?" "Skadene er jo allerede gjort." sa jeg. "Og følelsene mine kan jeg ikke nekte for lenger." Hun pustet tungt ut. "Javel." Forsøkte seg på et tappert smil, uten helt lykkes med det. "Jeg får vel ringe Janne, unnskylde meg og be henne bort." Og akkurat de ordene, som da kom helt uventet på meg, gjorde meg utrolig lykkelig. Med varme og takknemlighet i blikket svarte jeg henne: "Tusen takk, mamma. Det betyr så mye for meg at du, av alle, kan akseptere oss." Hun kom bort til meg og kysset meg på pannen. "Selvfølgelig gjør jeg det." Hun reiste seg opp, men ble stående lenge og bare se ned på meg. "Men neste gang du har noen alvorlige nyheter, så håper jeg du forbereder meg litt. Jeg tror ikke jeg tåler så mange slike sjokk. For det skjønner du vel? At jeg ble sjokkert?" Jeg nikket. "Det krever jo litt omstilling... tilvenning. Når jeg så dere to stå der, i et så brennende kyss, ja det var..." setningen rant ut. Hun brøt ut i et smil. "Men at jeg elsker deg for den du er, som du er, det skal du aldri være i tvil om." Jeg nikket igjen, og hun gikk til telefonen. "Hei, det er moren til Susann som ringer. Kan jeg få snakke med Janne?" Det gikk ganske lang tid før det kom noen i den andre enden, og da Janne kom, snakket hun så lavt at jeg bare hørte den ene delen av samtalen. "Janne? Hei, det er moren til Susann." "..." "Du, jeg må unnskylde det som hendte istad." "..." "Ja, Susann og jeg har snakket ordentlig ut, og ... vel, kan ikke du komme bort her i kveld. Du kan godt ligge over også, hvis du vil." "..." "Jeg kan hente deg, jeg, skal vi si om en halvtime." "..." "Tre kvarter. Det er greit det." "..." "Ja, det skal jeg gjøre. Og Janne? Hun elsker deg også." Hun la på, og smilte til meg. "Jeg skal si fra Janne at hun elsker deg." Jeg elsker henne også, tenkte jeg. Høyere enn noensinne. Kvelden ble fylt av prat. Alt fra alvorlige ting, til småting. Løst og fast. Vi bestemte oss for å vente til helgen med å fortelle faren min om Janne og meg. Da han kom hjem trakk vi oss tilbake til rommet mitt, og Janne, som hadde tatt imot tilbudet om å bli natten over, la seg over meg i sengen. Natten fylte vi med sødmefull elskov. -- Copyright 1995 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.