Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Perfekt og uvirkelig lykke av brutus Det bare måtte gå galt. Kunne ikke vare. Jeg var så lykkelig at det var dømt til å gå ad undas, og jeg var en idiot som ikke var obs etter hvert som jeg ble mer og mer lykkelig, mer og mer glad i Annette. Det som burde advart meg var at hun var minst like glad i meg. Vi elsket hverandre i en slik grad man bare leser om i dårlig kiosklitteratur. Jeg burde visst bedre, burde vært forberedt på at det kom til å gå galt. Fryktelig galt. Vi møtte hverandre på universitetet, i en kollokviegruppe i filosofihistoriedelen av ex.phil studiet. Vanligvis er ikke jeg så aktiv i slike studiegrupper, ofte møter jeg ikke opp i det hele tatt, og jeg kan med en gang fortelle at de fleste som kjenner meg var ganske overrasket over å se at jeg var såpass ivrig i et fag jeg ikke brydde meg særlig om. Et fag de fleste tok ganske piano. Et fag man vanligvis begynte studiene med, men som jeg tok på slutten av min studietid. Men så la jeg da heller ikke skjul på årsaken; at jeg hadde møtt dama i mitt liv. Hun var nitten år gammel, fersk student rett fra gymnaset. Hun het Annette. Det var som en drøm gått i oppfyllelse. Det rare var at hun følte det på samme måte. Noe med kjemien oss i mellom som bare stemte utrolig godt. Likevel gikk det nesten to måneder før jeg torde å be henne ut, og til min glede aksepterte hun umiddelbart. Som det heter i filmene, det ene førte til det andre, og så var vi bare sammen. Fast følge. Alvorlige greier. Iallfall det mest alvorlige forhold jeg hadde hatt. De neste månedene bare forsvant i en slags lykkerus. Vi passet så utrolig godt sammen, noe faktisk de fleste la merke til og kommenterte. Seksuelt fungerte det ikke så bra i begynnelsen, noe som overrasket meg, men dette forholdet var virkelig verdt å jobbe med, noe vi begge følte. Etter en måneds tid med noe av det tammeste jeg hadde opplevd i sengen, klarte vi å snakke ut om problemene. Heldigvis vil jeg si, for bare noen dager senere løsnet det. Skikkelig. Vi var begge lettet! Og sa det rett ut til hverandre. Et sånt forhold var det faktisk. I løpet av semesteret var vi så godt kjent med hverandre at vi følte vi kunne fortelle den andre hva som helst. Jeg trodde ikke sånne forhold eksisterte, jeg. Trodde det bare var en myte, men det gikk opp for meg i denne tiden med Annette at det var virkelig. Det gikk an. Riktignok var det en sjeldenhet, men det var mulig. Vi hadde det jo slik, så da måtte det være mulig. Som dere sikkert har lagt merke til, er jeg fremdeles fascinert av hvor godt alt var i dette forholdet. Dere stusser kanskje over hvorfor hopper så fort framover i tid, men det gjør jeg bare fordi alt fungerte så vanvittig godt. Det er i grunn ikke så mye annet å fortelle fra denne perioden. Av samme årsak går jeg derfor raskt videre. Neste semester ble nemlig enda bedre enn det første. Det toppet seg i en fabelaktig påskeferie, alene på hytta til Annettes foreldre. Denne hytteturen kunne jeg vel kanskje dvelt litt ved, minnene er iallfall hyggelige nok, men da blir vel det seksuelle innholdet i denne historien litt for påfallende. Det er jo ikke noe leserbrev til Lek eller Cupido, dette her. Etter påsken bodde vi så å si sammen. Vi hadde riktignok hver vår studenthybel, men jeg tror ikke vi sov i separate senger en eneste natt. Neste høst kom vi til å flytte sammen, fant vi ut. For det første var det faktisk ganske mange penger å spare på det, et annet poeng var at det ville bli mye mer praktisk for oss begge, men den viktigste årsaken var selvfølgelig at vi begge ønsket å bo sammen. Vi ønsket å binde oss i større grad enn vi hadde gjort så langt. Jeg kan si det med en gang. Vi flyttet ikke sammen på høsten. Høstsemesteret har nå nettopp begynt, for henne vel å merke, jeg er ferdig med studiene og har nylig fått meg jobb. Greit nok, tenker du kanskje. Det var vel ikke så viktig å flytte sammen. Og hvis du tenker det, har du jo helt rett, men årsaken til at vi ikke bor sammen er rett å slett at vi ikke har følge lenger. Forholdet er slutt. Helt slutt. Ingen mulighet til å ta det opp igjen, det har jeg nok forsikret meg om på grundigste måte. Jeg tror faktisk jeg med rimelig stor grad av sikkerhet kan si at hun hater meg. Det er gjerne slik. Når den man elsker mest av alle svikter, så ender man opp med å hate vedkommende. Hvordan kan dette ha seg, spør du kanskje. Hvis du har fulgt med i historien min, så ser du at tidsspennet fra det siste jeg fortalte hvor alt var fryd og gammen, fram til nå, ikke er mer enn et par - tre måneder. En sommerferie, faktisk. Et stykk sommerferie var alt som skulle til for å ødelegge vårt perfekte forhold. Ja, det er nå visse omstendigheter som bare kunne dukke opp der vi tilbragte sommerferien, det er ganske sikkert. Og det er en del vesentlige detaljer hverken Annette eller jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til med, men jeg skal ærlig innrømme at jeg kunne reddet forholdet vårt. Problemet var at jeg ikke var smart nok. Som jeg sa helt i begynnelsen, jeg burde vært oppmerksom på at en slik lykke alltid slår tilbake på de som er så heldige å få oppleve den. Alltid. ---ooOoo--- Vi skulle tilbringe sommerferien i hjembyen til Annette. Jeg unnlater å nevne hvilken by det er, det holder å si at det er en av de sørøstlige sommerperlene her i landet. Det var da også derfor vi endte opp med å tilbringe sommeren hjemme hos familien til Annette. Jeg kommer fra Nord-Norge, som naturligvis også kan være fantastisk i perioder om sommeren, men som ikke kan love et like stabilt og flott sommervær som man er vant med lenger sør. Et annet poeng var at Annettes familie har bedre plass og større muligheter til å ta i mot meg, enn hva mine foreldre har av muligheter til å ta i mot Annette. Familien til Annette var like sjarmerende som jenta selv! Foreldrene var godt voksne, faktisk mye eldre enn jeg ventet meg siden jeg visste at Annette hadde to yngre søstre, men de var likevel ikke noen pripne gamlinger. Tvert imot vil jeg si, de var meget oppegående begge to. Faren jobbet som byggingeniør for Veidekke, og var på alle måter en alle tiders fyr. Fulgte med i hva som skjedde i samfunnet, var ypperlig til å konversere, og selvfølgelig best av alt; han delte villig ut av sitt omfattende lager av alkoholholdige varer dersom Annette eller jeg ønsket noe å drikke. Jeg kom godt overens med ham fra første stund, og det virket som om han likte meg og. Moren til Annette var ei lita, rund dame med grått hår. Jovial og grei. Alltid koselig. Hun var ikke av den typen som alltid skal prakke i deg kaker og slikt, men som likevel alltid hadde noe å tilby. Ville du ikke ha noe, så hørte du aldri noe mer om det. Akkurat det er noe jeg setter umåtelig pris på. Særlig etter å ha blitt kjent med moren til jenta jeg var sammen med før jeg traff Annette. Hun skulle alltid prakke på meg kaker og sjokolade og søtt og jeg vet ikke hva. Det var en pine. Et mareritt. Du kunne ikke si nei! Jeg grøsser fremdeles. Nå må du spise, da! Som sagt, livet var uvirkelig i denne perioden. Perfekt og uvirkelig. Og jeg er ikke ferdig ennå! Jeg bare tar en pause i all lykken, som nå er så smertefull å tenke tilbake på. Hvordan kunne jeg gi slipp på Annette? I etterkant har det knapt gått et øyeblikk hvor jeg ikke har tenkt på det. Grått mine salte tårer. Forbannet min egen naivitet og feighet. Forhåpentligvis har jeg lært min lekse nå, men jeg vet godt at jeg aldri vil finne noen ny Annette. Det vil aldri bli det samme. Når man er så lykkelig som vi var, vil det alltid forekomme misunnelse. Der har jeg sagt det. Leksen jeg har lært så grundig. Erfaring kaller man det. Jeg vet ikke jeg. Idioti og naivitet er bedre og mer passende, spør du meg. Da jeg hadde tilbragt noen dager hos familien til Annette, slo det meg hvor naturlig det var at hun hadde blitt slik hun var. Tonen de hadde seg i mellom i familien var unik. De visste hva de andre familiemedlemmene stod for, og som en konsekvens av det var de på trygg grunn hjemme. Jeg tror ikke jeg overvar en eneste familiekrangel, slik man alltid ser overalt. Ikke engang de to yngste søstrene til Annette kranglet, hverken med sine foreldre eller med hverandre. De to søstrene var forøvrig like elskelige som Annette. Torill på seksten, var en ung dame; både psykisk og fysisk. Hun lo lett, og var generelt i godt humør. Hun tilbragte mye av tiden sammen med sin kjæreste, en ung jypling jeg ikke hadde så mye til overs for, men jeg er ikke akkurat typen som legger meg opp i andres forhold, så jeg unnlot å si noe. Det skulle likevel vise seg at hun hadde forstått at jeg ikke likte ham, men nå skal ikke jeg foregripe begivenhetenes gang. Vi kommer til det om ikke så alt for lenge likevel. Den yngste av de tre søstrene, Tine på bare tretten år, var en merkelig skrue. Jeg falt for henne umiddelbart, men så kan vel ikke jeg sies a være uhildet i denne sammenhengen. Tross alt, jeg elsket Annette over alt på denne jorden, og visste utmerket hvor glad hun var i sine søstre, så jeg gikk nok inn for å like dem alle. For Tine er kanskje ikke er så enkel å like før man blir ordentlig kjent med henne. Hun er nokså innesluttet, og på mange virker det ofte som om hun er sur og tverr. Det ville ikke overraske meg om hun følte at de to søstrene hennes overstrålet henne. At hun følte seg som en blek skygge, sammenlignet med de lett omgjengelige søstrene. Utseendemessig var hun imidlertid ikke satt tilbake fra de to andre, ikke på noen måte. Alle tre var lyse, fagre og vakre. Men de to eldste søstrene hadde en så formidabel indre stråling at Tine virket blek i forhold. Det jeg nå med mange innviklete forklaringer altså har sagt, er at Tine kanskje er noe mer innesluttet enn sine søstre, men siden jeg allerede var klar over hva Annette følte for henne, så jeg umiddelbart gjennom skallet hennes og falt for henne på samme måte som jeg falt for resten av familien. Grunnen til at jeg bruker så mange ord, og sikkert nå har gjentatt meg selv mange ganger allerede, er at dette faktisk er signifikant! Jeg tror nok at det som gjorde utslaget, var at jeg virkelig ble like glad i begge de to søstrene, og var ikke redd for å vise det. Søsteren som var vant med å bli raskt likt tenkte nok ikke noe særlig over det. For henne var alt som normalt. For søsteren som var vant med å bli overstrålet av de to andre derimot... for henne var det nok helt spesielt. Hun la sin elsk på meg. I en slik grad at det etterhvert faktisk ble plagsomt. Og det er her historien egentlig begynner. Mitt livs største fall. Mitt livs største nedtur. Det begynner med at Tine forelsker seg i sin søsters kjæreste. ---ooOoo--- Huset var stort. Etter min målestokk var det enormt. Jeg hadde vokst opp i en liten treroms leilighet sammen med en eldre bror og mine to foreldre. Da jeg flyttet for meg selv, var det for å begynne å studere, og det er vel allment kjent at studenter ikke akkurat er verdens rikeste. Som student hadde jeg bodd i små, kronglete bofellesskap. Jeg så virkelig fram til å finne en større leilighet sammen med Annette. Dere vet jo allerede at det ikke ble noe av, men jeg gjorde jo ikke det da, så jeg så på dette store huset som en forsmak på et bedre liv. Annette og jeg fikk hele kjellerstuen for oss selv. Torill og Tine hadde hvert sitt rom i første etasje, mens foreldrenes soverom lå i andre etasje. I tillegg var det selvfølgelig flere stuer, et kjøkken og hele tre bad - et i hver etasje. Vi elsket hver eneste natt! Ofte flere ganger om dagen i tillegg. Dette var vår tid. Annette og jeg var så lykkelige sammen, og jeg trivdes utmerket godt med den ekstra dosen privatliv som fulgte med å ha en hel etasje alene. Det var riktignok bare to rom som var beboelige i kjelleren; selve kjellerstuen med peis og det hele, samt et lite soverom ved siden av. De hadde på en eller annen måte fått inn en seng som var omtrent halvannen meter bred, slik at det var mulig for to å sove i sengen. I tillegg til de to rommene, var det et toalett med et dusjavlukke, slik at vi slapp å gå opp i første etasje for å få tatt en dusj. Det var jeg faktisk uendelig takknemlig for; så ofte som vi elsket ville det være temmelig flaut å snike seg opp for å ta seg en dusj hver gang vi hadde hatt en hyrdestund. Slik det var, hadde vi det som plommen i egget, begge to. Det var ikke gått mer enn et par uker da jeg begynte å legge merke til at Tine alltid var i nærheten. Annette enset henne tydeligvis ikke. Det høres sikkert litt blærete ut når jeg sier det selv, men hun hadde bare øyne for meg. Alt annet var meningsløst. Ikke at jeg klaget over det, jeg visste godt at den tilstanden ikke kom til å vare evig, og nøt posisjonen mens jeg hadde sjansen. Det var bare det at Tine begynte å bekymre meg, og da jeg først hadde lagt merke til henne, var hun alltid der. Jeg la merke til måten hun så på meg. Nei, hun så ikke på meg; hun begjærte meg med øynene. Kjærtegnet meg med blikket. Det gikk opp for meg at hun var forelsket i meg, men jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre med det. Så jeg forsøkte å late som om jeg ikke la merke til det. Behandlet henne som før, om enn noe varsomt. Det merkelige er at ingen andre la merke til det. Kanskje de var hemmet av å ha kjent henne hele livet. For alle andre i huset, var Tine den lille, uskyldige jenta. Det slo dem antagelig ikke engang at hun kunne ha slike følelser. Det er gjerne sånn, yngstemann som vokser opp må leve med stempel som ung og uskyldig til langt ut i tyveårene. Ofte til og med enda lenger. Tine var jo bare tretten, så det er kanskje ikke rart at ingen andre la merke til hennes følelser for meg. Så lenge hun bare så på meg var det egentlig ikke så farlig. Jeg tok meg ikke nær av det, ble vel kanskje til og med smigret, men jeg ble ytterst varsom. Det poenget skal jeg gi meg selv. Jeg får ikke mange poeng i disse rundene, kanskje heller minuspoeng, men jeg ble ganske raskt klar over hva Tine måtte føle, og mente vel selv at det ikke var noen fare så lenge jeg ikke oppmuntret henne. Jeg vet ikke helt når jeg begynte å se henne overalt. Jeg kunne skvette av en skygge som forsvant bak en busk eller rundt hushjørnet når jeg snudde meg etter den. Jeg kunne se opp mot huset, bare for å se en gardin som gled tilbake på plass. At det var Tine, var jeg aldri i tvil om. Hver gang. Jeg ble faktisk skremt, og begynte å lure på om det var jeg som så skygger og innbilte meg ting, eller om det faktisk var Tine som begynte å bli besatt. Jeg følte det som om jeg ble konstant overvåket. De eneste gangene jeg ikke følte at hun spionerte på meg, var når hun ikke skjulte sin tilstedeværelse, men kom ut i hagen eller satt seg ned i sofaen, eller hvor vi var, for å være sammen med oss. Og selv om jeg da var ekstremt bevisst de begjærende øynene hennes, var det likevel bedre enn å føle de spionerende øynene hennes i nakken. Annette og de andre familie medlemmene var ignorante, la ikke merke til noe som helst. Selv da Tine kom ut i hagen en vakker solskinnsdag, iført en ny og helt vidunderlig badedrakt, hvor alle naturligvis skrøt av hvor godt hun tok seg ut, var det ingen som la merke til at øynene hennes var klistret fast i mine. "Ser hun ikke fantastisk ut?" spurte Annette meg. Hun hadde den sjarmerende vanen at hun alltid klarte å skryte av søstrene sine, uten at det virket påfallende. Særlig Tine tok hun seg av på denne måten, og jeg elsket henne for det. Problemet mitt var at jeg ikke ønsket å oppmuntre Tine videre, men når Annette spurte meg på denne måten, hadde jeg naturligvis ikke noe annet valg enn å skryte av henne. Jeg innså etter hvert at jeg måtte ta for meg Tine, ta en alvorsprat med henne. Forklare henne at jeg likte henne veldig godt, men at det tross alt var søsteren som var min elskede. Da jeg endelig bestemte meg for å ta denne praten, tror jeg nok at humøret mitt bedret seg merkbart. Jeg kjente i hvert fall en enorm lettelse selv. Nå gjaldt det bare å få Tine på tomannshånd, slik at vi uforstyrret kunne snakke ut. Selve samtalen var ikke noe jeg så fram til akkurat, men jeg var forholdsvis sikker på at Tine ville bakke ut når hun innså selv hva hun egentlig holdt på med. Sannsynligvis tenkte hun ikke stort over det. Slik er det vel ofte med slike ungdomsforelskelser. Man tenker ikke så grundig gjennom følgene. Man stormforelsker seg, er i fyr og flamme i en veldig kort tid, for så å miste interessen like fort som den kom. Mens jeg så meg om etter muligheten for å ta denne praten med Tine, ble hennes oppførsel stadig mer påfallende dristig. Omtrent en måneds tid etter at Annette og jeg startet ferien på Sørlandet, var det nådd et nivå hvor hun var skandaløst lite diskret. Hun begynte å komme borti meg i alle mulige sammenhenger. Hendene hennes berørte mine i korte øyeblikk. Hun ble tilfeldigvis stående ved siden av meg, og plutselig kunne jeg kjenne kroppen hennes inntil min. Hennes hofter lent inntil mine. Og de små brystene hennes! De strøk til stadighet borti armen min. Jeg begynte egentlig å bli mer og mer panisk, men fant aldri noen mulighet til å stanse henne. Det var alltid andre i nærheten, hvis jeg forsøkte å si noe til henne ville andre høre, og en slik situasjon ville jeg nødig sette henne i. Jeg var på konstant utkikk etter en mulighet til å snakke med henne privat, men det så aldri ut til å by seg noen mulighet. Til slutt gikk det opp for meg hva jeg måtte gjøre. Jeg er ofte ganske tett i skolten, noe dere sikkert har skjønt nå, men omsider innså jeg at løsningen ikke var å ta det opp med Tine, men med Annette. Det fantes jo ikke den ting jeg ikke kunne ta opp med Annette. Hun ville forstå. Det var jeg sikker på. Til mitt forsvar, må jeg nesten forklare at jeg i begynnelsen hadde tenkt på å si det til Annette, men på det tidspunktet var jeg ikke helt sikker på at det virkelig ikke var jeg som bare innbilte meg ting. Nå derimot, var jeg ikke i tvil lenger. Selv når Annette og jeg elsket hadde jeg et par ganger sett at noe bevegde seg. Jeg var riktignok ikke hundre prosent sikker på at det var Tine eller min egen innbilning, jeg hadde ikke sett henne ved disse anledningene, men jeg trodde det var henne. En skygge som rørte seg i døråpningen en kveld. I det lille kjellervinduet en annen. Det høres sykelig ut, jeg er klar over det. Høres ut som om jeg var fullstendig paranoid. Likevel var det slik jeg følte det, og det skulle jeg fortelle Annette samme kveld. Vel, jeg kom vel til å utelate de skyggene jeg hadde sett mens vi elsket, men alt det andre måtte hun få vite. Den som ødela timingen for meg, var ingen av de som ville bli innblandet i samtalen, altså hverken Tine eller Annette, men Torill. Vi hadde vært på stranden hele dagen, Annette, Tine og jeg, foreldrene var på et eller annet grillparty eller noe sånt. De var iallfall ikke hjemme. Jeg hadde dratt hjemover i forveien, orket ikke mer av stranden, så jeg dro hjem til det jeg trodde var et tomt hus. Det som skulle vært et tomt hus. Isteden fant jeg Torill alene på sofaen i stuen. Tårene strømmet nedover ansiktet hennes. "Jeg har slått opp med Robert." sa hun da hun fikk øye på meg. "Han har ligget med min beste venninne i flere uker." Sjokkert ble jeg stående mitt på gulvet. Ikke bare var situasjonen fullstendig uventet, men at hun sa dette til meg helt uten videre, var for meg sjokkerende. Jeg klarte ikke tenke på noe å si. Hva skal man si i en slik situasjon? Jeg ante iallfall ikke, så jeg lot like godt være å si noe. Gikk heller bort til henne og la en arm om skulderen hennes. Klemte henne inntil meg. Min eneste erfaring med å trøste andre, er at menneskelig nærhet ofte er mye bedre enn all verdens ord. Denne erfaringen benyttet jeg meg av nå, og den var det første steg ned avgrunnen. Torill la armene om halsen min, klemte seg inntil meg med hodet begravet i halsgropen min. Jeg kjente tårene hennes på halsen min. Jeg holdt varsomt om den ristende jentekroppen. Visste jeg snart måtte si noe, og veide mine ord varsomt. Jeg syntes denne Robert var en dritt i utgangspunktet, men visste godt at det ville være et solid tramp i salaten å si det. Det beste var å forsøke å snu det til noe positivt, eller i alle fall å få henne til å se at det fremdeles var lys i tunnelen. Jeg fortalte henne hvor skjønn jeg syntes hun var, at få innså hvilken gave det var å bli elsket av en som henne. Et kort øyeblikk var jeg fornøyd med meg selv! Syntes jeg hadde løst oppgaven på en fin måte. Videre fortsatte jeg å skryte av henne. Strøk henne over håret, mens jeg fortalte om den neste heldige som endte opp med henne. Gråten hennes var stilnet av, men ansiktet var fremdeles begravet i halsgropen min. Jeg fortsatte å stryke henne over håret lenge etter at jeg var ferdig med å snakke. Hun rørte seg ikke, men begynte å snakke lavt. Forklare. "Det var faktisk du som fikk meg til å skjønne at noe var galt." Jeg svarte ikke. Skjønte egentlig ikke hva hun snakket om. "Jeg gledet meg sånn til dere to skulle møtes, Annettes kjæreste og min kjæreste. Var sikker på at dere kom til å stortrives i hverandres selskap. For han er virkelig trivelig. Alle liker ham!" Torill snufset. Fortsatte med gråtkvalt stemme. "Utenom deg. Du likte ham ikke. Og han torde ikke nærme seg deg, holdt seg unna. Jeg legger merke til slikt, skjønner du." Det gikk opp for meg at hun hadde rett i sine observasjoner. Jeg hadde avskydd fyren fra første stund. Visste umiddelbart at han ikke var tilnærmelsesvis bra nok for Torill, men hadde selvfølgelig ikke sagt noe. Det var ikke min business. Torill fortsatte: "Så jeg begynte å mistenke at noe var galt, noe bare du hadde lagt merke til. Og når jeg først begynte å tenke over det, var det i grunn lenge siden han hadde gitt meg en gave, lenge siden han hadde sagt han elsket meg. Enda lenger siden han hadde sett på meg med øyne fulle av kjærlighet, slik du og Annette ser på hverandre hele tiden." Jeg klemte den stakkars jenta mot meg. "Så jeg konfronterte ham med det. Spurte om det var noen andre. Han nektet, men jeg ville ikke gi meg når jeg skjønte at han ikke snakket sant. Til slutt ble han så rasende at han innrømmet han det hele. At han var forelsket i min beste venninne, men han var virkelig sint når han fortalte det. Ønsket å såre meg. Så han la ut om hvor mange ganger de hadde ligget sammen de siste ukene. Flere ganger like før vi hadde stevnemøte, hadde de nettopp ligget med hverandre." Torill orket ikke si noe mer. Jeg bare holdt om henne, forsøkte å trøste med min nærhet. Og tro det eller ei, men det så ut til å virke. Hun virket lettet over å få fortalt historien. Etter hvert satt hun seg opp, så på meg med røde, tårevåte øyne. Blikket hennes ga meg av en eller annen grunn grøssinger nedover ryggen. Vantro begynte jeg å lure på hvordan jeg kunne reagere slik, bare av at hun så på meg. Så gikk det opp for meg, blikket var det samme som jeg hadde fått av lillesøsteren hver dag i en måned. Fullt av beundring. Fullt av begjær. Fullt av sult. Jeg slo ned øynene. Skjønte at jeg overreagerte. Skammet meg. Tines oppførsel hadde gått mer inn på meg enn jeg ville innrømme. "Takk for at du er her." sa Torill enkelt. Jeg smilte til henne. Glad for at hun følte seg bedre. "Når som helst." svarte jeg. Impulsivt lente jeg meg frem for å gi henne en klem, men før jeg kom så langt kysset hun meg på munnen! Jeg skvatt tilbake, og hun så med ett lei seg ut. "Unnskyld." hvisket hun lavt. Nesten på gråten igjen. Skamfull innså jeg at hun ikke mente noe annet med kysset enn å vise sin takknemlighet. Jeg smilte usikkert. Forklarte at det var i orden, at hun bare hadde overrumplet meg. For bevise det, kysset jeg henne tilbake. Lett. På munnen. Torill lukket øynene. Leppene skalv. "Kyss meg igjen." hvisket hun skjelvende. Jeg kjente hvordan hele kroppen hennes skalv inntil min. Var med ett bevisst hennes nærhet. Lukten av henne. Jeg klarte ikke kysse henne, det var noe inne i meg som strittet i mot, men munnen hennes var bare millimeter fra min, og det betyr vel ikke så mye at det var hun som tok det avgjørende skrittet. At det var hun som lente seg mot meg, inntil meg. Brystene hennes, to små pærer, presset behagelig mot overkroppen min. Munnen hennes presset mot min i et langt, tørt og passivt kyss. Jeg er ikke sikker på hvem som åpnet sin munn først. Kanskje vi gjorde det samtidig? Kysset gikk i alle fall over til et meget aktivt og vått kyss. Jeg ble beruset av denne unge, yndige jenta. Vi satt klistret sammen i en liten evighet. Klarte ikke bryte fra hverandre. Ikke før Annette og Tine stod i døråpningen. ---ooOoo--- Annette var sint. Fryktelig sint, og jeg kunne vel ikke akkurat klandre henne for det. Hun hadde all rett til å være sint, og jeg hadde et svare strev med å finne ordene som i det minste kunne skape formildende omstendigheter. Det virket som en umulig oppgave. Jeg forsøkte å male et bilde av den ulykkelige Torill og meg som trøstende venn. Problemet var jo at hun hadde sett oss i het omfavnelse. Tett inntil hverandre. Kyssende på en måte forbeholdt elskere. Jeg hadde vanskelig for å finne ordene. "Er det noe du vil fortelle meg?" spurte Annette plutselig. Hun så på meg med is i blikket. Det hadde samme effekt som å stikke en kniv inn i meg. Smerten var fryktelig. "Noe du hadde tenkt å fortelle meg i kveld?" Forundret så jeg henne i øynene. "Faktisk, ja." Visste hun om Tines oppførsel likevel. Kanskje hadde hun ikke vært blind for den yngste søsterens flørting. Hun så hardt på meg. "Kom med det." Det så ut som om hun var stålsatt på et sjokk. Jeg innså at hun ikke ventet det jeg skulle si i det hele tatt. Med sorg i hjertet innså jeg at hun var forberedt på at jeg ikke elsket henne lenger. At jeg var forelsket i en annen, eller kanskje ikke i noen. "Annette, jeg elsker deg. Så vanvittig høyt. Og nå er jeg redd jeg har mistet deg allerede." "Det var ikke det du hadde tenkt å si." Annette hadde fremdeles is i blikket, men ordene mine hadde likevel mildnet henne noe. Heldigvis, tenkte jeg. Alt kan ikke være tapt allerede. "Det kan vente. Har ikke noe med denne saken å gjøre." "Vær så snill." sa hun og nå så jeg at tårene truet i øyekroken hennes. "Si det nå. Fortell meg alt nå. Så slipper jeg å gå rundt og spekulere på hvilke nye avsløringer som venter." Takk Gud, tenkte jeg. Hun elsker meg ennå. Hun er like redd for å miste meg som jeg er for å miste henne. "Tine er forelsket i meg." sa jeg. Hun blunket flere ganger. Overrasket. Dette var ikke hva hun hadde ventet seg. Hun så skeptisk på meg. "Tine?" Jeg pustet dypt inn. "Ja." sa jeg nesten uhørlig. "Dere har sannsynligvis ikke lagt merke til det, fordi hun i deres tanker er for ung til å forelske seg, men flørtingen hennes er så lite diskret at du sikkert vil se det bare du er oppmerksom på det." "Jaså." sa hun bare. Fremdeles skeptisk. Og jeg kunne vel ikke klandre henne for det heller. Hun følte ikke at hun kunne stole på meg lenger, og det var ingen andres skyld enn min egen. Vi sa ikke stort mer denne kvelden. Da vi la oss la hun seg inn mot veggen, med ryggen mot meg. Jeg forsøkte å stryke henne over ryggen, men hun ristet hånden vekk. Isteden for å friste skjebnen ytterligere, la jeg meg til å sove. Vi fikk ikke sove, hverken Annette eller jeg, men hun ga ikke det minste tegn til å ville kommunisere med meg. Faktisk var det bare fraværet av hennes karakteristiske, tunge pust som gjorde at jeg skjønte hun lå våken. Dagen etter var vi begge trøtte som strømper, noe som sikkert var medvirkende årsak til at vi begge var grinete. Til min store overraskelse var ikke Tine lenger påfallende interessert i meg. Den eneste fornuftige forklaringen jeg kunne tenke på, var at hun måtte ha mistet interessen da hun så Torill og meg dagen før. For meg var det en lettelse. Et problem mindre å hanskes med. Jeg ville ha mer enn nok med å vinne tilbake Annettes gunst igjen. Muligens ville det aldri bli like bra som den rusen vi hadde hatt i trekvart år, men det hadde vært nesten for perfekt. Alt for bra til å kunne vare. At Tines tilbakeholdenhet skulle være et problem, slo meg ikke før Annette meddelte at hun ikke hadde kunnet se noen unormal oppførsel fra Tines vedkommende den dagen. Jeg ga henne min teori for hva som kunne være årsaken til at hun hadde mistet interessen, men Annette så fremdeles skeptisk ut. Jeg innså at det fremdeles gjenstod mye for å vinne henne tilbake. En hel uke passerte uten at jeg kunne spore noe fremgang. Annette var like fraværende. La seg til å sove så fort vi kom i seng, motsatte seg ethvert tilløp til kjærtegn. Livet var i det hele tatt ganske fælt denne uken. Jeg klarte ikke tenke på noe annet enn henne. Å vinne henne tilbake. Jeg ga virkelig alt! Var på mitt mest sjarmerende. Hadde ikke øyne for andre enn Annette. Kjøpte blomster til henne. Spanderte middag på byens fineste restaurant. Tilsynelatende uten resultat. Etter denne uken begynte Tine å vende tilbake til sitt gamle jeg igjen, og jeg forsøkte å gjøre Annette oppmerksom på henne, men det var vanskelig uten å si det direkte. Det var på grillfesten at jeg så hun la merke til Tines fremstøt første gang. Tine stod tett inntil meg ved siden av grillen. Smøg kroppen sin inntil min. Jeg kikket bort på Annette, som ikke enset meg. Hun stirret på sin søster med store øyne. Endelig! tenkte jeg. Endelig kunne hun innse at det var sant. Så klappet Tine til meg! Slo meg i ansiktet med flat hånd. La virkelig kraft bak slaget også. Jeg ble så overrasket at jeg mistet munn og mæle. "Det våger du ikke en gang til." sa hun med dirrende stemme. Jeg ristet på hodet. "Hva i all verden går det av deg?" Jeg skjønte ikke hva som foregikk. Du gjør det kanskje. Du som er en nøytral og kjølig leser, du kan sitte der i ro og mak og trekke dine konklusjoner. Kanskje du synes jeg er vanvittig treg. At jeg vel måtte se fellen som snøret seg sammen. Men jeg gjorde ikke det. Ante ikke hva som skjedde. Det eneste jeg var opptatt av, var å redde forholdet til Annette. Tine snudde seg og løp inn i huset. Før hun forsvant inn, hørte vi alle hvordan hun snufset. Jeg så fortvilet rundt meg. De to foreldrene så mørkt på meg, Torill så ikke ut til å skjønne noe som helst, men Annette så ut som om alt hadde gått opp for henne. Og konklusjonene hennes var ikke i min favør. Øyeblikket var pinlig. Ingen visste hva en skulle si. "Jeg går inn til henne." sa jeg plutselig, og skrittet mot døren. Annette kom meg i forkjøpet. "Jeg tror kanskje det er bedre at jeg gjør det." sa hun. Jeg bare nikket. Resten av kvelden var bare pinlig. Annette og Tine kom ut sammen, men Tine sa ikke stort denne kvelden. Virket innesluttet. Jeg var nok temmelig innesluttet jeg også. Hjernen jobbet på høyspreng for å forstå hva som skjedde. Hva som var i ferd med å skje. Men jeg har aldri vært blant de lureste når det gjelder slike ting. Det eneste jeg innså, var at jeg måtte holde meg unna Tine. Måtte ikke la henne komme nær meg. Til tross for dette tilbakeslaget, begynte Annette gradvis å få tilbake sitt gamle humør. Det var mot hennes natur å oppføre seg slik hun hadde gjort de siste par ukene, og det var så deilig se glimtene av den "gamle" Annette, at jeg nesten begynte å grine. Hun begynte å gi meg klemmer, deretter kyss. Til slutt, en kveld nesten tre uker etter det fatale kysset, snakket vi ut. Gråt og kysset og klemte hverandre. Elsket til langt ut på natten. For en følelse! Å sovne med Annette tett inntil meg igjen. Gud hvor jeg hadde savnet henne. Jeg lå våken lenge etter at hun hadde sovnet. Bare nøt den varme kroppen inntil min. Hennes hode begravet i halsen min, de tunge brystene i klem mot min brystkasse. Det lange, lyse, flommende håret spredt ut over hele overkroppen min. Den karakteristiske pusten hun hadde når hun sov. Jeg elsket henne høyere enn noensinne, og det var deilig å vite at hun hadde tilgitt meg. ---ooOoo--- Jeg våknet av at hun gjorde noe hun aldri hadde gjort før. Vi hadde jo etter hvert utviklet et virkelig godt sex liv, selv om det var temmelig tradisjonelt. Denne dagen våknet jeg av at hun tok den i munnen! Jeg våknet med den mest vidunderlige følelse du kan tenke deg. En varm, våt munn som omsluttet min raskt stivnende penis. Hodet hennes stakk opp over kanten av dyna, det lange blonde håret flommet ut over underlivet mitt. Jeg lukket øynene, og konsentrerte meg om følelsene som strømmet gjennom kroppen. Da jeg var helt stiv, begynte hun å bevege hodet opp og ned. Tungen raste rundt og rundt, gjorde opplevelsen nesten uutholdelig. Jeg tok tak om hodet hennes. Stønnet. Hun ga fra seg noen små ynk, som av en eller annen grunn økte min nytelse. Den viltre tungen hennes gjorde det umulig å holde ut lenger. "Nå kommer jeg snart," hvisket jeg. Tenkte det var best å advare henne, ikke alle likte å ha den i munnen når spruten kom. Ganske riktig, trakk hun seg ut like før det gikk for meg, men ikke lenger enn at ladningen traff henne i ansiktet. Jeg sank utmattet sammen. Fremdeles med øynene lukket, lå jeg og hørte på regnet utenfor. Den første regndagen, tenkte jeg. Se det! Kanskje vi må tilbringe hele dagen i sengen. Jeg begynte nesten å le, men innså at det ville virke helt mot sin hensikt. Istedet hvisket jeg takk. Visste at Annette hadde krysset en grense som ikke var enkel å krysse for henne. Hun trakk seg oppover i sengen, stanset da hodet hennes hvilte mot min brystkasse. Jeg nøt nærheten av henne. Hvordan de små brystene presset seg mot min mage. Måten hun holdt rundt meg på. Presset seg inntil meg. Det var godt å endelig være nær henne igjen! Det gikk opp for meg at det var sluttet å regne. Merkelig hvordan været skiftet her på Sørlandet. Det hadde da hørtes ut som om det virkelig pøste ned bare sekunder tidligere. Noe var galt! Fryktelig galt. Jeg åpnet øynene mine og så solskinnet gjennom gardinene. Enten var det tidenes væromslag, eller så var det noe annet. Så slo det meg. Små bryster lå i press mot min mage. Annette hadde store, tunge bryster. Jeg så ned på en altfor liten naken kropp som omsluttet min. Skjøv henne plutselig fra meg. "Hva er det du har gjort?" hvisket jeg mellom sammenbitte tenner. Tine reiste seg opp på knærne. Smilte. Sæden rant nedover ansiktet hennes. Hang i tråder fra ansiktet hennes og ned til kroppen min. "Kom deg ut, før Annette kommer tilbake." Tine reagerte ikke, og jeg begynte å bli panisk. Hvor var Annette? Jeg forsøkte å reise meg opp fra sengen, men fikk ikke mer enn satt meg opp før Annette stod i baderomsdøren. Det hadde aldri vært noe regn, innså jeg. Det hadde vært Annette som stod i dusjen. Jeg kommer aldri til å glemme det vantro ansiktsuttrykket hennes. Heller ikke Tines triumferende. Tine snudde seg mot søsteren, og presenterte et helt annet ansiktsuttrykk for henne. Jeg forsøkte å finne noe å si, men igjen hadde Tine tatt målet fra meg. Dermed kom hun meg i forkjøpet. "Å jeg er så lei meg, Annette. Unnskyld." Hun begynte å gråte. Tårene strømmet nedover ansiktet. Kroppen ristet plutselig av den voldsomme gråten. "Han sa han elsket meg. At han elsket meg høyere enn livet." Hun snufset. Jeg klarte ikke ta til motmæle. Hadde ikke peiling på hva jeg skulle si. Situasjonen var så utrolig. Så dum. Så ufattelig dum. Hun hadde fanget meg i en felle som var umulig å komme ut av. Jeg innså at Annette var tapt. At hun aldri ville orke å se på meg en gang. Den snufsende tenåringen la ansiktet i hendene. "Kom." sa Annette og holdt ut hånden mot søsteren. "La oss gå herfra." Stemmen hennes var kjølig. Det ante meg hvilken viljestyrke hun presenterte for å holde masken, og prestasjonen imponerte meg. Hvor jeg elsket denne jenta. Jeg visste at hun var tapt. At jeg hadde tapt. "Han sa han elsket meg. At han bare ville kjenne kroppen min mot seg i sengen. Så tvang han den inn i munnen min. Klaget over at du aldri tok den i munnen." Annette så på meg med avsky. Tok tak i armen til søsteren som tydeligvis ikke klarte å bevege seg vekk fra meg på egen hånd. Jeg begynte å gråte. Til ingen nytte naturligvis. "Jeg trodde hun var deg." sa jeg gråtkvalt. Annette holdt på å le. "Ja, vi er jo så like at ingen kan se forskjellen." Hun dro med seg den snufsende søsteren, og var nesten ute av rommet da jeg gjorde et siste forsøk på å forklare. "Hun lå under dyna! Vekte meg med å ta den i munnen. Det slo meg ikke at det kunne være noen annen enn deg." Hun stanset i døråpningen, la armene beskyttende rundt søsteren. Kysset henne på kinnet. "At jeg kunne feilbedømme noen så grundig som jeg har feilbedømt deg... hun er jo bare et barn. Hvordan kunne du?" Hun klemte hardere om den snufsende søsteren. "Jeg vil aldri se deg igjen. Aldri." "Skjønner du ikke at det er henne du har feilbedømt, ikke meg. Hun er hensynsløs. Fullstendig hensynsløs. Og fryktelig intelligent." Jeg visste det var håpløst, men kunne ikke la være å forsøke. "Jeg skammer meg for at jeg ikke skjønte det meg en gang." fortsatte Annette. "At jeg ikke skjønte det når Tine fortalte om hvordan du alltid kløp henne i rumpa, klemte om brystene hennes. Hvordan kunne du utnytte et lite barn på den måten?" Sammen gikk de opp trappen. Tine gråtende, Annette trøstende. Jeg følte meg så vanvittig alene. ---ooOoo--- Så det var historien min. Vel den er ikke helt slutt enda. Det er en liten ting igjen å fortelle. Ikke noe særlig flatterende, men det er vel ikke så mye i denne historien som har vært det. To uker etter at jeg dro fra Annette, vel, måtte dra fra Annette. De truet med å anmelde meg, og hvem tror du purken ville ha trodd på? Nettopp. Jeg måtte dra. Så vi prøver igjen. To uker etter at jeg måtte dra fra Annette, var jeg i jobb. Jeg søkte på fem, fikk fire intervjuer, og to tilslag. Gunstige tider for folk med min utdannelse, jeg behøver ikke si mer. Jeg fant meg en liten toroms leilighet, som jeg har flyttet inn i. Det som var pussig, var at helgen etter at jeg flyttet inn, var Tine på døren. Hvordan hun fikk tak i meg vet jeg ikke. Dessuten er det litt av en reise fra deres sørlandsperle til hovedstaden, hvor jeg altså har bosatt meg. Men hun var der. Med øyne fulle av tårer, og et blikk som tigget om tilgivelse. "Jeg elsker deg så sinnssykt." var den eneste forklaringen hun ga på hvorfor hun hadde gjort som hun hadde gjort. Vi snakket sammen hele dagen, men ganske tidlig på ettermiddagen måtte hun dra hjem. Ingen visste hvor hun var, så hun måtte passe på å komme hjem i skapelig tid. "Jeg kommer tilbake neste helg" sa hun og kysset meg på kinnet. Ja, jeg vet jeg burde ha kastet henne på døren med en gang hun dukket opp. Hun er dårlige nyheter. Fryktelig dårlige nyheter. Det er bare det at hun minner meg sånn om Annette... dessuten er hun den eneste som kan fortelle Annette sannheten, og som kan få henne til å tro på den. Kanskje kan jeg få henne til å gjøre det? Hvis jeg bare får henne til å virkelig innse hva hun har gjort, så vil hun muligens gjøre det godt igjen. Okey da, så var det en 'lame' unnskyldning for å akseptere å treffe henne igjen. Jeg vet vel at hun aldri vil gjøre det. Hun er fin. Okey? Skikkelig fin. Så ung at kroppen bare ... ja, du har sett tretten år gamle jenter selv. Vet hvordan de ser ut. Denne trettenåringen slår dem alle. Og hun er forelsket i meg, akkurat det er det ikke noen tvil om. Dessuten har jeg fått en forsmak på himmelen, ikke sant? Jeg vet jo allerede hvor utrolig det er å ha den i munnen hennes. De siste dagene har minnet om den viltre, lille tungen hennes vært ytterst levende. Nok om det. Hun kommer til helgen. Det er 'bottom line'. Og hva jeg har tenkt å gjøre med det? Jo, det skal jeg si deg. Jeg har tenkt å ta det som det kommer. -- Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.