Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Gym av brutus Jeg så vantro ned på boka. Den stygge, grønne lefsa, som for mange betyr alt de tre årene man går på gymnas. Boka. Karakterboka. Hvis jeg skal være helt ærlig, og det skal man jo, så må jeg innrømme at de fleste karakterene er meg rennende likegyldig. Tross alt, det er ikke liv og død om å gjøre, eller hva? De aller fleste legger kanskje mer prestisje i karakterene enn hva jeg gjør. Vel, det skal vel sies at den innstillingen muligens ville ha vært annerledes hos meg hvis karakterene var generelt dårlige, men det er de jo ikke, så jeg er egentlig godt fornøyd med tingenes tilstand. Jeg ligger litt over 4,5 i snitt, og det uten å anstrenge meg noe særlig. Sant å si, er jeg strålende fornøyd med det. Faget som skiller seg ut for meg er gym. I gym er det snakk om prestisje. Noe annet enn 6 er helt uakseptabelt, og som dere kanskje skjønner var det derfor jeg var så forskrekket denne dagen. Jeg hadde faktisk bare fått 5 i gym. Det første som falt meg inn, var at det var en skrivefeil, at klasseforstanderen hadde skrevet feil inn i boka, men det viste seg at han hadde gjort rett. Han sjekket sine lister, og der stod det ubønnhørlig med blå sirlig skrift fra frøken Larsen: sterk fem. Sterk fem. Det va'kke mulig! Hun hadde gitt meg, en av Norges beste kvinnelige turnere, en femmer i gymnastikk. Monica Larsen er en sjarmerende, myk og godhjertet kvinne. Meget dyktig lærerinne, ingen tvil om det. Egentlig usedvanlig dyktig til å holde på med undervisning for en gjeng daue gymnasiaster. Jeg spurte meg selv hvordan hun, som jeg til og med likte så godt, og som tilsynelatende likte meg veldig godt, hvordan hun kunne få seg til å ikke gi meg beste karakter. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, jeg troppet opp på hennes kontor, denne siste skoledag før juleferien, og forlangte en forklaring. Hun smilte sitt gode, varme smil. Det samme smilet jeg allerede hadde lært å like så godt. "Ja, Lene, jeg forstår at du kanskje er litt frustrert." Frustrert! Selvfølgelig var jeg frustrert. Det var jo bare denne karakteren som betydde noe for meg, eneste prestisjefylte karakteren for meg. Jeg sa ingenting, men innvendig kokte jeg. Jeg bare måtte ha en sekser i gym. "Men husk at det er lenge igjen, og selv om jeg hadde lyst til å gi deg seks, var det egentlig ikke tvil om at det er rom for forbedringer." Jeg ristet på hodet, og forsøkte meg på en liten latter som bare ble sittende fast i halsen. "Men Frøken... jeg gir jo bestandig alt. Hva mer kan du egentlig forlange? Jeg har seks på alle teoriprøvene, og sant å si kan jeg vel nesten stoffet bedre enn deg." Jeg begynte å gå varm nå, følte at argumentene falt inn i munnen av seg selv, og med ett var jeg overbevist om at hun kunne overtales til å heve karakteren til seks. "Karakteren er tredelt, ikke sant? Innsats, teori og resultat. Er det resultatene som ikke er gode nok? Jeg er blant de beste i landet i min aldersgruppe i en toppidrett som turning? Du må lete lenge for å finne noen som er mer allsidig, turning gir jo et godt grunnlag i mange forskjellige idretter. Så jeg må ærlig talt innrømme at jeg ikke skjønner hva mer som kan kreves!" Frøken Larsen satt og så litt sårt på meg, Nikket sakte, sannsynligvis følte hun seg bombardert av mine argumenter, men det skulle vise seg at hun ikke var så lett å bryne seg på. "Ja Lene, du må for all del ikke misforstå meg. Du er kandidat til seks, men som jeg akkurat sa, det er fremdeles rom for forbedringer og jeg synes ikke at jeg kan gi deg seks når jeg føler at du kan gjøre det enda bedre." "Men hva i all verden vil du ha meg til å gjøre da?" Hun tenkte seg litt om, før hun tydeligvis bestemte seg, "Du har et så enormt potensiale, Lene. Så ufattelig stort. Det er vondt å se at du ikke utnytter det hele. Når det gjelder hva jeg ønsker du skal gjøre, så er det egentlig lettere å gi en demonstrasjon på hva jeg mener." Hun smilte igjen nå, men denne gangen var det noe mer i øynene hennes. Noe ertende, hånende. Noe som ikke hørte hjemme i denne situasjonen i det hele tatt. Jeg så henne dypere inn i øynene, og øyeblikket etter var det ertende uttrykket borte. Alt som var igjen var hennes varme smil, og jeg innså at jeg bare hadde forestilt meg det hele. At jeg fremdeles bare var oppglødd og skuffet over gymkarakteren. Hun fortsatte: "Skal du noe spesielt i romjulen? Tredje dagen for eksempel?" Jeg ristet på hodet. "Ta med deg treningstøy, og kom hjem til meg klokken 6 på tredje juledag, så skal du få en demonstrasjon på hva jeg mener." Jeg så noe usikkert på henne. Samtalen hadde tatt en helt annen vri enn jeg hadde hatt mulighet til å forutse, og jeg var mildt sagt forbauset. "Kom igjen." sa hun og rakte meg hånden, "Deal?" "Okey," sa jeg og tok hånden hennes. Like etter sto jeg utenfor kontoret hennes og ristet på hodet. Det var en uke til tredje juledag, og jeg begynte allerede å lure på hva jeg hadde i vente. Så jeg møtte opp der da, hos frøken Larsen på tredje juledag. Været var fælt, så nær snøstorm som man kommer på østlandet, men veien var heldigvis ikke så lang. Antagelig var jeg mer nervøs enn jeg torde innrømme overfor meg selv, det kriblet litt i magen og jeg lurte veldig på hva dagen ville bringe. Ble stående en stund foran utgangsdøren før jeg tok mot til meg og banket på. Noen øyeblikk senere stod hun der, smilende. "Kom inn du Lene. Jeg håper du husket treningstøy." Jeg nikket. Selvfølgelig husket jeg treningstøy. Jeg hadde jo kommet hit i utgangspunktet for å trene! Hun førte meg inn i huset som fra innsiden virket ganske mye større enn jeg hadde trodd når jeg så det utenfra. "Nydelig hus du har." kommenterte jeg og mente det. Det var helt skjønt innvendig. Varme, gode farger. Det hele ga et lunt inntrykk. "Takk." sa hun og smilte til meg igjen. "Jeg har jobbet som en gal for å få det slik jeg vil ha det, og nå begynner det faktisk å ligne litt på de forestillingene jeg hadde når jeg kjøpte det." Vi gikk ned i kjelleren, og jeg ble virkelig imponert nå jeg så det store treningsrommet hun hadde rigget opp der nede. "Jøss i all verden!" utbrøt jeg og sprang ned. Det var som å komme inn i en drøm. Et treningsstudio tilpasset de fleste behov, med speil på tre vegger og en ribbevegg langs den fjerde. Jeg bøyde meg ned og kjente på gulvet. Det var laget av et elastisk materiale, perfekt for turnøvelser. "Noe så utrolig herlig!" "Dette er treningsrommet mitt, min personlige stolthet." sa hun med et halvironisk flir, men jeg følte det på meg at utsagnet ikke var så altfor langt fra sannheten. Hun åpnet en dør ved siden av den ene ribbeveggen, gikk inn i rommet ved siden av og gjorde tegn til meg at jeg skulle følge etter. "Og dette her," sa hun da jeg kom inn, "er kontroll rommet." Hun viste meg en rekke fiffige saker. Musikk var en selvfølgelighet, det er ofte en viktig del av treningen, men hun hadde også en tv-skjerm der og når hun skrudde på noen knotter lyste skjermen opp. Og jeg kjente jo straks igjen treningsrommet. Hun måtte ha et kamera bak et av speilene! Hun skrudde på flere knotter, og vi fikk se det samme rommet fra flere vinkler. "Det må jo ha kostet en formue..." utbrøt jeg vantro. Hun nikket sakte, litt betenkt. "Joda, det var dyrt, men jeg har satt opp alt utstyret selv, og dermed spart inn mye på det. Men nok herfra, du har jo enda ikke sett det beste rommet av dem alle!" Og med det førte hun meg inn i neste rom, som var et ganske lite enkelt og nakent rom. Speil på veggene også her. Midt på gulvet stod en høy benk som tydeligvis var beregnet å ligge på. Langs en vegg var det en lavere benk, mer egnet til å sitte på. "Du vil ikke tro hvor godt det er å ligge her og bli massert etter en hard treningsøkt." fortsatte hun, og dermed hadde hun jo forklart hva hun mente. "Jo," smilte jeg. "det kan jeg faktisk tenke meg." "I rommet innenfor er det en liten badstue som jeg tenkte vi kunne prøve ut etter økten." Hun gliste nå. "Ikke det at du ikke får svettet nok under treninga, men det er jo deilig likevel." "Mmmm..." "Du kan skifte her inne, så går jeg og gjør alt klart imens." Og før jeg fikk sagt noe mer var hun ute av rommet. Noen minutter senere gikk jeg ut i treningsrommet igjen, ikledd turndrakten min. Det var tomt, og jeg kunne ikke dy meg, Uten oppvarming av noe slag slo jeg en perfekt flikk flakk. (Hadde Trond, turntreneren min, sett meg ville han ha steilet; han maser bestandig så fælt om oppvarmingen). Jeg fulgte opp med en stift, og begynte å like meg. Underlaget var perfekt. Omtrent som frigulv arenaene i profesjonelle turneringer. Døren gikk opp og frøken Larsen kom inn. "Du er klar? Flott. Da kan du begynne å varme opp." Og med det begynte den hardeste treningsøkten jeg noensinne har vært med på. Her var det ikke noe "kjære mor". Hun pisket meg opp, fikk meg til å skjerpe alle sanser hele tiden. Jeg ga virkelig alt under denne treningen, og begynte underveis å virkelig lure på om det kunne være verdt det. Tenk det da. Jeg begynte å lure på det. En lusen karakter, og jeg kjempet som besatt. For en enkelt sekser. Likevel holdt jeg ut, og når det hele var over kjentes alt bare deilig, slik det gjerne gjør etter en skikkelig trening. Det vil si, uttøyningen var ikke noe deilig, tvert imot, den var fæl. Det minnet meg om bilder jeg hadde sett på tv fra Russland, hvor små turnjenter gråt mens trenerne ubønnhørlig presset føttene bakover i umulige stillinger. Frøken Larsen stod for pressingen, jeg nesten for gråtingen. Det gjorde faktisk veldig vondt, såpass at jeg spurte om ikke hun overdrev litt nå, men hun bare lo. "Nei jenta mi, det skal gjøre vondt. Da blir det gjort riktig. For det gjør vondt å tøye musklene lenger enn de er vant med." Jeg lå på ryggen når hun sa det, mens hun presset begge bena mine bakover til det rett å slett ikke var fysisk mulig å strekke dem lenger. Hun stod over meg og lente hele kroppstyngden over bena, og jeg måtte anstrenge meg for at tårene ikke skulle komme. Det tok en slutt dette også. Vi reiste oss opp, og hun førte meg og mine skjelvne ben inn i omkledningsrommet. "Kle av deg, så tar vi en badstue. Det er virkelig avslappende etter en slik fysisk utskeielse." Jeg gjorde som hun sa, og minuttet etter satt vi begge inne i den varme badstuen. Hun hadde heldigvis vært så forutseende at hun hadde skrudd den på før vi begynte å trene, slik at den nå var ordentlig varm. Den eneste ulempen med badstuen hennes, var størrelsen. Den var tydeligvis designet for en person, for når vi satt to der inne måtte vi nesten presse oss sammen. Jeg er jo ganske tynn, og selv om frøken Larsen vel er større enn meg så er hun ikke noe fettberg. Hun har vel en normal, dog veltrent kropp. Hun tenkte tydeligvis det samme som meg, for hun la armen kameratslig om skulderen min og lo. "Ja, ja. Det er jo ganske deilig her inne, selv om det kanskje er litt vel intimt." Jeg mumlet et bekreftende svar og ventet at hun skulle fjerne armen igjen, men den ble værende. Ikke det at det plaget meg noe, men en stund var jeg veldig oppmerksom på den, og på at dette nesten ble for intimt for meg. Men så ble følelsen av etter-trening-velvære så overveldende at jeg bare sukket og lente meg mot henne. Døsig la jeg hodet inn mot armhulen hennes. Jeg må ha duppet av, for jeg skvatt noe enormt da hun reiste seg opp. "Kom, så skal jeg gi deg en massasje. Når du har vært gjennom en slik økt, er det ingenting som slår det." Jeg fulgte henne ut, og la meg ned på massasjebenken. Det viste seg at hun virkelig kunne massere. Ingen tvil om det. Hun begynte øverst, ved nakken og skuldrene, og arbeidet seg sakte men sikkert nedover. Tok seg god tid. Den første runden var hun veldig forsiktig, nesten for forsiktig etter min smak. Hun tok nesten ikke i meg i det hele tatt, og jeg var faktisk nær ved å be henne om å ta i litt hardere, men det var deilig nok som det var, og jeg tenkte at hun sikkert visste hva hun gjorde. Sant nok, for da hun hadde kommet helt ned til føttene, begynte hun å arbeide seg oppover igjen, hardere denne gangen. Hun masserte fotsålene etter tur, så oppover leggene og lårene. Selv rumpa fikk seg noen tak, før hun arbeidet seg videre med ryggen, og det var nesten det beste. Lange, seige tak oppover ryggen, nå hardere og hardere. Da hun nådde opp til skuldrene og nakken, fikk jeg gåsehud over hele kroppen. Hårene reiste seg oppover langs armene mine, og jeg bare måtte gi henne et kompliment. "Herregud, så godt dette er. Det er noe av det beste jeg har opplevd." Hun svarte ikke på komplimenten, bare fortsatte massasjen. Utover armene nå, det kilte litt i armhulen. En merkelig følelse å bli massert på armen, men ikke ubehagelig, "Snu deg." Det tok litt tid før jeg oppfattet hva hun hadde sagt, men jeg snudde meg lydig over på ryggen. Hun tok fatt på massasjen igjen, på framsiden denne gangen. Masserte forsiktig halsen, ansiktet og hodebunnen. Jeg lukket øynene og drømte meg bort. Men etter hvert som hun begynte å nærme seg brystene mine, begynte jeg nesten å bli panisk redd for hva hun ville gjøre når hun kom så langt. Hun ville vel ikke massere meg der? Og hva når hun kom enda lenger ned? Plutselig ville jeg reise meg og gå, komme meg vekk fra henne, for hva visste jeg egentlig om henne? Den irrasjonelle følelsen forsvant like fort som den kom, og jeg ble liggende uten å røpe tankene mine. Hun tok til på skuldrene mine, litt hardere igjen. Jeg lå og nøt de harde, seige takene hennes. Så kom hun til brystene, og sant nok, som jeg hadde fryktet, masserte hun de også. Men det var langt fra fælt. Det var like naturlig som resten av massasjen. Faktisk ville det ha vært unaturlig om hun lot være. Hendene hennes dvelte ved brystene mine, klemte dem. Hun tok brystvortene mellom fingrene og presset mykt. Uten å kunne noe for det, hørte jeg meg selv stønne. Jeg lå slik, på massasjebordet, og ble befølt på brystene av en kvinne, en eldre kvinne, og gjorde ingenting med det. Tvert imot, jeg stønnet, noe som må ha vært en oppfordring til at hun skulle fortsette. Jeg gjemte meg bak de lukkede øynene, og lot henne beholde styringen. Hun dvelte enda litt før hun beveget seg ned til magen. Her var hun igjen ytterst varsom, nærmest strøk meg over magen med myke bevegelser. Jeg ventet i spenning på fortsettelsen. Hva kom hun til å gjøre nå? Hvordan skulle hun klare å gå videre uten at fortryllelsen ble brutt? Det tok ikke lang tid før hun nådde venusberget. Varsomt masserte hun over det, før hun lot hendene spre seg til hvert sitt ben. Jeg hadde stoppet å puste nå, brant etter å beføle meg selv der nede, eller at hun skulle beføle meg der. Hva var det som skjedde med kroppen min? Jeg var så varm og god. Hendene hennes var så deilige. Kroppen var rett å slett i flammer, og det uten at jeg hadde lagt merke til det. Før nå. Hendene hennes unngikk kjønnsleppene mine med et par millimeter. Hun befølte innsiden av lårene, og lot tomlene gli opp langs skrittet. Det var bare såvidt at jeg ikke presset meg nedover, slik at hun ville berøre kjønnet. Men det forble urørt, og jeg ble værende i denne opphetede tilstanden, uten mulighet til forløsning av noe slag. Og nå begynte hun å bevege seg lenger ned på lårene. Underlivet var i flammer, jeg var så kåt at jeg nesten begynte å grine. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Å si det til henne, be henne om å beføle meg der, var helt uhørt. Tanken streifet meg ikke engang. Da hun nådde fotsålene mine igjen, stod der nede ved bordenden og knadde dem, begynte jeg å håpe at hun skulle snu der nede igjen og bevege seg oppover enda en gang, men sant å si så skjønte jeg vel egentlig at det var over nå. Ganske riktig, sekunder senere slapp hun meg og proklamerte at massasjen var over. Jeg åpnet øynene og myste opp mot henne. Hun smilte til meg, og klappet meg på kinnet. "Det var vel ikke så verst, det der?" Jeg ristet på hodet. "Nei, det var det ikke. For å være helt ærlig så er det noe av det beste jeg har vært med på." "Det var koselig å høre. Og jeg må si meg enig med deg, en massasje er virkelig godt etter en trening," Da hun sa den siste setningen gikk det opp for meg at hun ikke ante hvilken tilstand jeg var i. Selvfølgelig ante hun ikke det! Hun tenkte jo ikke i de banene i det hele tatt, for henne var dette en del av treningen. For henne var det ganske enkelt en naturlig avslutning på en treningsøkt. Så jeg tok meg sammen og fulgte henne ut i dusjen. Bare ti - femten minutter senere var vi nydusjet og påkledd. Hun fulgte meg ut i gangen, hvor jeg begynte å ta på meg yttertøyet. Fremdeles kjente jeg hvordan underlivet brant, selv om følelsen var endel dempet nå. Jeg forøkte å konsentrere meg om å ta på meg klærne. "Ja Lene, jeg håper denne økten lærte deg noe." Av frykt for stemmen min, bare nikket jeg og forsøkte å smile til henne. "Det er klart at jeg ikke krever såpass hard innsats i en gymtime, men du bør jo ha skjønt nå at det er rom for forbedringer også hos deg." Jeg nikket igjen, og kledde meg ferdig. Hun ga meg en klem før jeg gikk, og jeg er redd for at jeg nesten røpet meg da. Forsøkte å holde klemmen så lenge som mulig, å klemme hele kroppen inntil henne, men før jeg visste ordet av det trakk hun seg vekk. Hun smilte sitt gode, varme smil igjen. "Hvis du har lyst, kan vi gjøre dette igjen en gang." Og nå våknet jeg til. "Mener du det? Klart jeg har lyst." Smilet hennes ble enda bredere. "Det var jo koselig, men neste gang gidder jeg ikke å bare stå og se på, da trener vi sammen." "Ja, selvfølgelig" svarte jeg entusiastisk. "Når passer det best for deg med neste økt da?" Vi ble enige om å vente en uke, og deretter fortsette ukentlig med en slik trening. Forståelig nok gikk jeg derfra i et stålende humør, kjempefornøyd med dagens innsats, og med at sekseren i gym nå så ut til å være sikret. Når jeg utover kvelden og senere i uka tenkte tilbake på treningen, var det selve hardtreningen og gymkarakteren som lå fremst i tankene mine. Den etterfølgende massasjen, som jo selvfølgelig var deilig, lå begravet bak i hodet uten de store mulighetene til å bryte fram. Det var nesten som om det ikke hadde skjedd noe under massasjen i det hele tatt, og når tankene en sjelden gang streifet innom hvor godt det hadde vært, så var jeg sikker på at de følelsene som hadde vært til stede, hvis det nå overhodet var noen, ikke kom til å returnere neste gang. Tross alt, jeg har såpass med selvkontroll at det ikke er noe problem å holde slikt i sjakk. Nei, det kom ikke til å være noe problem. Det var dagen før skolen begynte igjen, en mandag ikke ulik mandagen i uka før, det var også tredje nyttårsdag og det var dagen jeg skulle ha min andre treningsøkt hos Monica Larsen, eller frøken Larsen som vi jo pleide å kalle henne. Jeg var på mange måter like nervøs denne gangen som første, selv om jeg nå visste hva jeg gikk til. Kanskje var det nettopp derfor, ikke vet jeg? Jeg stod mitt i byens største kjøpesenter og så meg rundt. Alle klesbutikker og sportsforretninger var i løpet av dagen blitt beæret med et besøk, uten at det hadde resultert i de helt store innkjøpene. Et søtt, lite skjerf, rødt med hvite blomster, samt et par t-trøyer var det eneste jeg hadde å framvise etter dagens shoppingtur. Nå begynte jeg å gå lei, men jeg syntes at jeg måtte fortsette. Jeg trengte noe nytt, noe smart å kle meg i til treningsøkten. Den gamle turndrakten jeg hadde brukt forrige gang så plutselig helt håpløs ut. Jeg skjønte ikke hvordan jeg hadde orket å bruke den i så lang tid. Likevel var det vanskelig å plukke ut noe ordentlig. Uansett hva det var jeg så på, så tenkte jeg på hvordan jeg ville ta meg ut hjemme hos frøken Larsen. Hvordan alle speilene ville vise fram kroppen min på en ubarmhjertig og avslørende måte. Det var liksom ikke noe som var bra nok. Så stakk jeg innom en sportsforretning, som jeg riktignok hadde vært innom tidligere på dagen, men da hadde jeg ikke fått med meg en drakt som hang bortgjemt i et hjørne i butikken. Sort, nesten som en badedrakt i formen, laget av et silkelignende stoff som virket meget behagelig. Med en gang jeg så den visste jeg at jeg bare måtte ha den. I sånne tilfeller er prisen uvesentlig for meg. Noen ganger må man bare trå til og kjøpe det en virkelig har lyst på. Det er sjeldent jeg gjør det, men jeg synes at jeg av og til må kunne skeie ut. Likevel, selv om jeg allerede hadde bestemt meg for å kjøpe den før jeg så prisen, så steilet jeg litt når jeg fikk øye på prislappen. Ekspeditrisen smilte til meg og komplimenterte valget mitt før hun viste meg et par turnsko som matchet drakten, og disse kunne jeg selvfølgelig ikke motstå. Jeg hadde virkelig lyst på dem, men var ikke sikker på om jeg hadde penger nok, så jeg ble stående og regne for å finne ut hvor mye det ble. Antageligvis ble jeg stående slik ganske lenge - jeg er ikke akkurat noen racer i hoderegning - og etter en stund la hun til at jeg skulle få 10% rabatt på det hele dersom jeg tok med skoene. Jeg orket ikke regne mer på det, med prosenter så antok jeg at jeg hadde nok, så jeg bare nikket ja til at jeg skulle ha dem. Det viste seg jo også da at med prosentene, så ble skoene nesten helt gratis. Jeg torde ikke nevne på det, men jenta bak disken bare smilte og tok imot pengene, så da var det vel okey. Da jeg senere på dagen gikk hjemmefra, og avgårde mot leiligheten til frøken Larsen, hadde jeg en rar følelse i magen. Jeg vet ikke helt hva det kom av, kunne liksom ikke sette fingeren på noe spesielt. Jeg både gruet og gledet meg til treningen. Eller kanskje ikke, jeg tror nok ikke jeg gruet meg spesielt. Det var bare det at jeg igjen var ganske nervøs for hvordan det kom til å gå. På en måte visste jeg at det kom til å gå bra på treninga, at det kom til å bli gøy. Kanskje var det bare forventningene som var så høye at jeg ble nervøs av den grunn. Kanskje var det noe helt annet, jeg vet ikke helt. Uansett hva det var så forsvant det helt da jeg kom inn i frøken Larsens leilighet. Jeg fikk en følelse av at jeg hørte hjemme der, og dette var antageligvis med på å fjerne nervøsiteten. Det var så koselig inne i leiligheten hennes, og frøken selv oste av forventning og glede. Jeg fulgte henne ned for å skifte, før vi satte igang. Begge i treningstøy denne gangen. Treningen var minst like interessant som sist, men fundamentalt annerledes lagt opp. Dessuten ga hun minst like mye av seg selv som hun krevde av meg denne gangen, hvilket i seg selv var veldig inspirerende. Da hun endelig sa det var over, stod jeg pesende midt på gulvet, fullstendig gjennomvåt av svette. Vi begynte uttøyningen, og igjen måtte jeg bare pent finne meg i at hun ikke liker å sluntre unna denne delen. Hun tok tak i bena mine, presset dem bakover til smertepunktet - og enda litt. Jeg forsøkte å slappe av, selv om det skrek i musklene. Men denne gangen fikk jeg iallfall gjengjeldt meg. For hun gjorde det ikke lettere for seg selv, tvert imot, hun ville ha meg til å presse for henne. Jeg kunne se at det gjorde vondt for henne også. Og av en eller annen pervers grunn, gledet det meg. Det eneste hun ikke krevde av meg, var at jeg skulle massere henne etter dusjen. Hun kommanderte meg ned på benken, og denne gangen var jeg selvsagt dødsvillig til å adlyde henne. Jeg visste jo av erfaring hvor godt det kom til å bli, og ble ikke skuffet. Jeg hadde inntrykk av at hun brukte lenger tid enn sist, det tok en evighet for henne å bli ferdig med ryggen, skuldrene og baksiden av bena. Hun arbeidet seg opp og ned flere ganger, mens jeg bare ble liggende og stønne. Hun stanset et øyeblikk før hun tok fatt atter en gang, med en ny vri. For istedet for å massere slo hun oppover bena med små lette karate slag. Ikke i min villeste fantasi kunne jeg ha drømt om hvor godt det var. Jeg begravde hodet i armene mine, men kunne ikke unnlate å slippe fra meg opptil flere små stønn. Slagene fortsatte over rumpa, og oppover ryggen. Skuldrene fikk også en liten smakebit, riktignok en noe løsere variant, men Gud hvor deilig. Hun avsluttet med å gi meg et lite klaps på rumpa, som antageligvis ble ganske mye hardere enn hun hadde tenkt. Jeg var jo helt uforberedt, og skvatt til. "Au! Det gjorde vondt." "Å unnskyld, det va'kke meninga å slå så hardt." Hun strøk meg over kinnet, og hørtes oppriktig lei seg ut. Jeg ble plutselig lei meg på hennes vegne, og forsøkte å bagatellisere det hele. "Vel... det var vel ikke så farlig. Jeg bare skvatt litt. Var jo helt uforberedt, vet du." Jeg reiste meg opp på albuene og kikket troskyldig på henne. Kjente fremdeles at hånden hennes brant på rumpa. Hun ga meg en klem. "Du er skjønn, du. Snu deg rundt, så skal vi ta framsiden. Likte du det forresten? Før det siste slaget, altså?" Jeg snudde meg ivrig rundt. "Jeg elsket det! Alt sammen, spesielt den nye varianten din, med slagene." Jeg la armene langs hver sin side av kroppen, lukket øynene og ventet spent på fortsettelsen. Hun gikk rundt meg, og da jeg kjente vinddraget etter henne ble jeg nesten skremt. Da først kjente jeg hvor våt jeg var der nedentil. Saftene rant jo ut av meg, hun var jo nødt til å legge merke til det. Jeg begynte desperat å finne en utvei for at hun ikke skulle oppdage det, men det eneste fornuftige jeg kom på var å samle bena, holde dem inntil hverandre. Jeg kunne jo ikke gå, så hvilken annen mulighet hadde jeg? "Det var bare noe jeg fant på, sånn i farten. Likte du det altså?" Hva i all verden var det hun snakket om? Hjernen min vrengte seg for å tenke tilbake til hva som ble sagt for bare noen sekunder siden, men som nå var helt borte. Så kom jeg på det. Selvfølgelig! Karateslagene. "Mmmm... det var nydelig. Helt nydelig." "Morsomt," sa hun og lo litt. "Men det siste slaget likte du ikke?" "Nåja." Jeg smilte til henne, men øynene torde jeg ikke åpne, jeg bare kunne ikke se henne i øynene nå. Ikke nå som jeg for andre gang var blitt så opphetet av hennes hender. Av hennes massasje. Men jeg la til, på spøk: "Det er jo ikke så ille med en klaps på baken i ny og ne." Hun lo hjertelig, mye mer enn spøken egentlig fortjente, før hun tok fatt på massasjen igjen. Kort tid etter strevde jeg for å holde tilbake stønnene. Det var så usannsynlig deilig. Hun masserte skuldrene mine, nedover armene, opp igjen. Så gikk hun nedover overkroppen, masserte brystene til jeg trodde jeg skulle dø. Strøk meg forsiktig over magen og venusberget, før hun kom til de sammenklemte bena mine. Jeg sluttet å puste, ventet på at hun skulle ta fatt på bena. Håpet hun ikke ville skille dem fra hverandre. Det varte og det rakk, men hun var og ble borte. Jeg hørte hun bevegde seg bort fra meg, og begynte å lure på om hun anså seg som ferdig. Så var hun der igjen, jeg skvatt til da hun rørte ved meg. Helt nede ved fotsålene. Hun lo litt, og begynte å massere føttene. Lange tak oppover. Leggene, knærne og lårene. Jeg tror jeg vred meg og stønnet mer enn hva godt var, hun bare måtte begynne å lure på hva som gikk av meg., men jeg klarte ikke å la være. Det var for deilig til å kunne la være. Hun stakk hendene mellom lårene mine, som på en merkelig måte hadde klart å skille seg fra hverandre likevel, og skjøv dem lenger fra hverandre. Jeg kjente jeg rødmet, og ville klemme sammen bena igjen. Nå kunne hun se rett inn på kjønnet mitt, og det ante meg hvor vått det var. Hvor synlig det hele var. Hun strøk meg plutselig forsiktig over lårene. Fingrene gled som fjær, berørte huden bare såvidt. Hun unngikk kjønnet mitt, men det var så vått der nede at hun likevel smurte saftene mine utover. Jeg visste nå at hun skjønte hvordan det var fatt med meg, og trodde jeg skulle dø av flause. Kinnene mine brant, kroppen begynte å skjelve, og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake. Uten et ord, vred jeg meg unna, snudde meg rundt på magen og begravde hodet i armene igjen. Klemte bena hardt sammen, men det var jo for sent. Hun visste hva som hadde skjedd, så det var for sent. Hun strøk meg rolig over ryggen, mens kroppen min ristet av gråt, en gråt som bare ble hardere og hardere. "Shhhh," sa hun slik man gjerne hysjer på små barn som gråter. Den assosiasjonen gjorde det hele bare enda verre. "Det er ikke noe å gråte for, Lene. Det er jo en helt naturlig reaksjon. Helt naturlig." Ordene hennes sank ikke inn, så hun fortsatte å stryke meg over ryggen. "Jeg tror jeg skjønner hva du tror." Hun ventet med fortsettelsen til hun skjønte at jeg hadde fått det med meg. Og jeg ble faktisk litt roligere før hun fortsatte. "Du tror at det med dette er slutt, ikke sant. At jeg nå ikke vil trene her med deg. Vel, hvis det er det du tror så tar du grundig feil. Det er ikke noe jeg heller vil, enn at du og jeg skal trene sammen. Hver uke om du vil. Gjerne to ganger i uka. Og hvis du ønsker det, skal du få en massasje minst like god som denne etter hver trening." Jeg stirret opp på henne, og hun tørket vekk tårene mine. Så kysset hun meg! Et lett, vennskapelig kyss på munnen. Jeg stirret vantro på henne i noen små øyeblikk, før det gikk opp for meg hva hun egentlig hadde sagt. Hjertet banket som besatt. Hun smilte til meg, og jeg bare måtte smile tilbake. Så kysset hun meg igjen, og jeg steg opp i himmelen. Hun tok seg lenger tid denne gangen. Leppene hennes var så myke og varme. Det var et tørt kyss, men var likevel det beste kysset jeg noen gang har fått. Jeg lå i en slik umulig stilling, på magen med hodet pekende skrått oppover i en nesten umulig vinkel. Hjertet fortsatte å hamre inne brystet mitt, og med ett ble jeg var det våte og krevende kjønnet mitt. Men det ville seg ikke slik at jeg skulle få tilfredsstilt mine lyster på en god stund ennå. Ikke på veldig, veldig lenge. Det verste i tiden framover var gymtimene på skolen. Jeg forelsket meg i Monica Larsen. Jeg var så forelsket i henne at jeg hadde store problemer med å skjule det for omverdenen. Jeg fikk også store problemer med å konsentrere meg om det jeg skulle gjøre i gymtimene, og det var ikke til å unngå at et par av venninnene mine skjønte at det var noe på gang. Det spurte meg ut stadig oftere, men heldigvis var de ikke i nærheten av å skjønne hvem det gjaldt. Hvordan kunne de det? Min beste beskyttelse lå i usannsynligheten og utenkeligheten i det som hadde skjedd. Jeg tok meg i dagdrømme om henne, på skolebenken, på vei til og fra skolen, mens jeg så på tv, spiste. Det begynte nesten å bli direkte plagsomt, men det var også fantastisk herlig. Jeg så for meg det vakre, runde ansiktet hennes. Den faste og veltrente kroppen. Det varme smilet. Og som dere kanskje skjønner gledet jeg meg hemningsløst til neste trening. Jeg ønsket å komme innom hver dag, men det gikk hun dessverre ikke med på. Hun var for redd for at noen skulle fatte mistanke dersom jeg hang rundt huset hennes hele tiden. Med treningsopplegget hadde vi tross alt en legitim grunn som ingen kunne si noe på, særlig ikke siden vi faktisk trente oss halvt ihjel. Så det ble med to dager i uken, hver mandag og fredag. For meg var det alltid massasjen i etterkant som var best. I etterkant ser jeg jo at det er endel sammenhenger som kan virke merkelige, men jeg kan forsikre dere om at det var helt naturlig for oss mens det stod på. For eksempel gjorde vi alt sammen, vi trente, dusjet og tok badstue sammen. Men det var alltid hun som masserte meg, ikke omvendt. Jeg tilbød meg å massere henne en av de første gangene, men da bare smilte hun og kysset meg. Etter det kom det aldri opp. Hun masserte meg, og jeg ble massert av henne. På en måte så var vi jo sammen, selv om det bare var hun som var aktiv, mens jeg passivt lå og tok imot de skjønneste opplevelser du kan tenke deg. Progresjonen i forholdet vårt var ganske liten. Kyssene våre utviklet seg litt videre etter hvert. En gang prøvde jeg å beføle kroppen hennes, men da trakk hun seg unna. Forklarte stotrende at hun ikke var klar for det enda, og dermed overlot jeg det til henne å styre progresjonen. Det var i begynnelsen av februar at tingene begynte å utvikle seg. Fire - fem uker inn i forholdet. Og utviklingen gikk nok i en helt annen retning enn jeg hadde mulighet til å forestille meg på forhånd. Jeg lå i min vante stilling på massasjebordet, på magen med hodet begravet i armene. Hun hadde ikke begynt å ta i meg enda, men jeg var likevel våt av forventning, kjente de kjølige vinddragene mot kjønnet. Monica stod ved siden av meg, som alltid like naken som jeg var. Hun helte litt olje utover ryggen min, og jeg grøsset. Så smurte hun den inn i huden, knadde ryggen med de sterke fingrene sine. Skuldrene fikk sin runde, deretter rumpa. "Du har slik en deilig rumpe," sa hun plutselig, og jeg måtte le litt. "Det er sant," utbrøt hun, nærmest på defensiven. "Verdens vakreste rumpe." Jeg gliste, vel vitende om at armene skjulte uttrykket mitt. Hun smigret meg, og jeg falt for det. Hun begynte på lårene nå, med de svake karateslagene sine. Arbeidet seg sakte nedover bena, før hun gikk oppover igjen. Hun klappet oppover, med håndflatene nå. Hardere og hardere, og jeg stønnet høylydt. Før du har prøvd en av Monicas spesialmassasjer vil du ikke tro hvor godt det er. Jeg er redd mine beskrivelser blir altfor tamme i forhold. Hun tente kroppen min på en unik måte. Og jeg ble liggende i ekstase, gang etter gang. Det eneste hun aldri hadde gjort, var å beføle meg på kjønnet. Hun arbeidet seg møysommelig over hele kroppen, hver eneste kvadratmillimeter ble omhyggelig massert. Unntatt det mest følsomme av dem alle. Hvilket resulterte i at jeg gikk i en nesten konstant elskovsrus som aldri ble slukket, den dempet seg til jeg kom til henne neste gang, for å blusse opp igjen påny. Plutselig skvatt jeg til av et kraftig klaps på baken, men jeg passet på å ligge rolig, med hodet i armene. Hun stanset et øyeblikk. Jeg ble liggende forventningsfull, spredte bena en tanke videre. Hun ga meg et klaps til på rumpa, enda litt hardere denne gangen, og jeg skvatt igjen. "Hva er det hun driver med?" tenkte jeg. Jeg lå urørlig, hånden hennes sved på rumpa. Da hun slo meg på baken for tredje gang, virkelig hardt denne gangen, skvatt jeg ikke. Jeg lå og ventet på hånden hennes, og det i seg selv var pirrende. Hun fortsatte å slå, vekslet mellom de to rumpeballene, som nå begynte å bli varme i tillegg til den stadig økende svien. Det høres sikkert merkelig ut, men dette var faktisk enda deiligere enn massasjen hun hadde gitt meg. Jeg lå i ekstase, måtte ta meg sammen for ikke å løfte rumpa opp mot den harde håndflaten hennes. Og da det hele var over, hadde jeg mest lyst til å begynne å gråte av takknemlighet. Hun hadde funnet en side ved meg som jeg ikke ante var tilstede. Jeg snudde meg forsiktig rundt, og la meg ned på ryggen. Benken føltes kald ut nå mot de varme, sensitive rumpeballene. Monica så på meg med et pussig uttrykk. "Takk," utbrøt jeg plutselig. "Jeg skjønner ikke hvordan du visste at jeg ville like det, hadde du spurt ville jeg ha nektet." Jeg ristet på hodet. "Du likte det virkelig?" Jeg tenkte meg om før jeg nikket bekreftende. "Elsket det." Plutselig følte jeg et behov for å forklare meg, forklare hvorfor jeg kunne ha likt noe slikt. Hun hadde jo slått meg! Hardt. På rumpa. Monica været nok humørskiftet mitt for hun tok tak om meg og klemte meg inntil seg. "Det er okay, Lene. Helt okay." Vi satt lenge slik før hun fortsatte. "Jeg hadde en anelse om det allerede den andre gangen du trente her, da vi kysset første gang vet du. Da ga jeg deg også et klaps på baken, som ble mye hardere enn jeg hadde ment. Og du skvatt, men selv da virket det for meg som om du likte det." Vi snakket ikke mer om mine merkelige særegenheter denne kvelden. Derimot så ble jeg sittende igjen hos henne utover kvelden etter at vi hadde dusjet. Jeg lå oppi sofaen, med hodet mot hennes skulder mens vi så på tv. Deretter kysset vi som aldri før. Det brant i underlivet, og jeg måtte samle all min viljestyrke for ikke å beføle meg selv der nede. Rett før jeg skulle gå, spurte hun meg om noe merkelig. "Pleier du å ta på deg selv når du er hjemme?" Ta på meg selv? Hvis hun mente onanere, så kunne jeg ikke nekte for det, og sa så. Hun smilte det velkjente, varme smilet sitt, men det var noe nytt i øynene hennes. Noe mørkt som nesten skremte meg. "Jeg vil du skal slutte med det." "Hvorfor det?" spurte jeg litt snurt, men hun svarte ikke. "Pleier du å tenke på meg?" Jeg nikket. "Ja." "Får du orgasme?" "Som regel ikke. Det har hendt et par ganger, men jeg synes det er deilig uten orgasme også." "Fint, da er det ikke for sent enda. Nå må du gå hjem, Lene, og husk hva jeg har sagt, ikke ta på deg selv. Hvis du hører på meg, så kan jeg love deg at du ikke vil angre senere." Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke skjønte bæret av hva hun mente, men gjorde likevel som hun sa. Noe som medførte at jeg de neste dagene gikk rundt i en enda verre elskovsrus enn før. Den neste gangen jeg kom til henne, var jeg våt allerede før jeg kom inn. Skrittet var klissete av saftene mine. Av en eller annen grunn forstod jeg at det var noe spesielt i gjære. Monica fulgte meg ned i omkledningsrommet, og midt på massasjebenken lå kanskje den tingen som har forandret meg mest. Hun sa ikke noe, men så på meg med spørrende øyne. Jeg begynte å skjelve. Visste nok at dette var et av mitt livs kanskje mest avgjørende øyeblikk. Jeg sa ingenting. Svelget tungt, så usikkert opp på henne og nikket. Denne gangen var det bare jeg som kledde av meg. Jeg skjønte at det ikke kom til å bli noen trening i dag. Kanskje ikke i det hele tatt i tiden framover. Naken la jeg meg ned på benken. Jeg skalv noe voldsomt. La hodet ned i armene, slik jeg pleide, og ventet. Monica gikk sakte rundt meg, og jeg ble mer og mer nervøs. Ventetiden varte og rakk, og på mange måter var kanskje det det verste. Da slaget endelig falt, på skrått tvers over rumpa, innså jeg at jeg hadde gjort det riktige valget. Slaget var hardt og ga fra seg et voldsomt smell. Gjorde vondt. Men det var også utrolig godt. Utrolig godt å bli slått... pisket... av kvinnen jeg elsket over alle på denne jord. Det var like før jeg valgte å spille syk. Kunne jeg virkelig gå slik på skolen? Gym'en måtte jeg jo i hvert fall droppe, ikke tale om at jeg viste fram kroppen min slik den så ut nå. Det var tre dager siden jeg hadde blitt pisket, og merkene lyste ildrøde opp på den hvite huden min. Jeg betraktet meg selv i baderomsspeilet, et hav av kryssende hovne, røde striper dekket kroppen min. Både foran og bak. Bena, magen, ryggen og rumpa. Selv brystene hadde fått en omgang. Hele helgen hadde jeg hatt vondt for å sitte, for å bevege meg. Ja, det gjorde generelt vondt, og jeg skjønte at vi hadde gått for langt. Altfor langt. Det var på en måte deilig mens det stod på, men i etterkant var lidelsene for store (selv om jeg kanskje må innrømme at den konstante smerten også ga en sødme nedentil som var langt over det normale). Jeg valgte å gå på skolen, og Monica hadde ikke det minste problem med å forstå hvorfor jeg droppet gymtimen. "Kom som vanlig i kveld," hvisket hun til meg før timen begynte, og jeg smilte til meg selv. Vi skulle nok få gjort unna min trening likevel. I løpet av de neste ukene lærte vi å kjenne grensene. Hva som satte merker, og hva som var mest pirrende, både for henne og for meg. Naturlig nok unngikk vi tabben fra den første gangen, slik at jeg alltid var fri for merker, men det gikk ikke en dag uten at kroppen verket. Vi sluttet ikke å trene slik jeg hadde spekulert i tidligere, til det likte vi treningen for godt begge to, og treningen var en form for pining det også. En slags aperitiff før det hele virkelig begynte. Lekene våre var alltid fulle av erotiske undertoner, men fremdeles holdt Monica seg unna selve kjønnet mitt, og det var kanskje noe av det aller verste. Jeg var ei jente på femten år, full av hormoner, med en stående ordre om å ikke berøre meg selv. Og det hadde kanskje ikke vært så ille, men når jeg kontinuerlig ble pirret opp i ulidelige høyder, gikk med konstant øm og erotisk ladet kropp, så var det stadig vanskeligere å la være å onanere. Monica ga meg en dag et par små klyper, eller klemmer, som var konstruert på en finurlig måte. To runde, koppformede plater lå mot hverandre. Det var et hull i midten som ble mindre eller større, alt etter som hvilken vei man vred de to platene i forhold til hverandre. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke skjønte hva de skulle brukes til før hun viste meg det. Hun gjorde hullet så stort som mulig, og presset deretter klemmen mot det ene brystet mitt. Brystet fulgte koppformen, vorten stakk ut av hullet, og jeg skjønte med ett hva den var til. Hun vred på platene, slik at hullet ble mindre og smerten jog gjennom brystet mitt. Jeg gispet, pustet raskere og passet på å ikke bevege meg. Hun strammet klemmen ytterligere og jeg begynte å få problemer med å puste. All konsentrasjonen samlet seg om smerten i brystet mitt. Vagt kjente jeg hvordan saftene rant nedover lårene. Jeg hadde så lyst til å kjenne fingrene hennes på kjønnet. Særlig på den deilige lille knoppen som skrek etter berøring der nede. Men jeg verken sa eller gjorde noe. Visste at hun kom til å ta det skrittet når tiden var inne. Hun festet den andre klemmen på det andre brystet mitt, og sa at jeg skulle lære meg å gå med dem hele tiden. "Men du være forsiktig," la hun til. "Pass på å ta de av med jevne mellomrom og masser blod inn i brystene, slik at du ikke skader deg selv ... permanent mener jeg." Jeg nikket. Hadde virkelig problemer med å puste. Alt samlet seg om de to punktene, de to vortene. Med disse to festet til brystene mine flere timer daglig, forandret dagene seg til dager i konstant rus. Jeg svevde rundt og forsøkte å ikke virke for unaturlig, men alt jeg egentlig tenkte på var de to stramme punktene, brystene, klemmene. Noen dager var også rumpa så sår og øm at den krevde sitt. Jeg satt og gned den forsiktig mot stolsetet, kjente hvordan smerten ble translatert til noe uvurderlig godt. Saftene rant slik at jeg måtte begynne å bruke bind utenom menstruasjonen. Vi begynte å nærme oss påsketider og verden skulle på ny bli snudd på hodet. Denne gangen måtte jeg tenke nøye gjennom hva jeg egentlig ville. Hvilken rolle jeg kunne godta å inneha. Det var Johanne, en klassevenninne av meg, som helt uforvarende kom til å endre mitt liv på ny. Det var en kjent sak nå at jeg trente hjemme hos Monica to ganger i uken, og tilsynelatende var det ingen som så noe negativt i det. Det var nok noen som så på meg som en streber i denne sammenhengen, men så var jeg tross alt i Norgestoppen i turning. De fleste har forståelse for at man må trene hardt for å holde seg der, og for å ivareta en gunstig utvikling. Nå var vel ikke Johanne blant de som anså meg som en streber, men hun var klar over hvilken innsats jeg la i gym'en og at jeg trente hos Monica to ganger i uka. Derfor dro hun den naturlige, men meget feilaktige konklusjonen at jeg kjente Henry. "Hvordan er egentlig han derre Henry?" spurte hun i et frikvarter på skolen. "Jeg synes han virker så merkelig." Jeg ante jo ikke hvem hun snakket om. "Hvem? Jeg kjenner da ingen Henry." "Jo, Henry ... et eller annet, jeg husker ikke hva han het til etternavn." Jeg bare stirret uforstående på henne, så hun fortsatte, smilende nå. "Forloveden til frøken Larsen. Jeg traff dem på byen for noen dager siden, og da fortalte hun at de hadde vært forlovet i nesten et år." Sjokket var så enormt at jeg hadde store problemer med å holde meg rolig. Hun kunne da ikke mene Monica? Min Monica? Det måtte være en misforståelse. "Monica Larsen? Forlovet i et år?" Stemmen min skalv, og jeg kjente at jeg var på gråten allerede. Det kunne ikke være sant. "Ja." Hun lo nå, og ristet på hodet. "Du må da ha møtt han, du som er hjemme hos henne to dager i uken." "Nei, jeg har ikke det." sa jeg spakt, og i et febrilsk forsøk på å forklare meg overfor Johanne fortsatte jeg med å si at vi ikke var så veldig personlige når vi trente sammen. Nå la Johanne hodet på skakke, og ga meg et pussig smil. Jeg hadde store problemer med ikke bryte sammen rett foran henne, tankene for gjennom hodet mitt, og skuffelsen var så enorm at det ikke var mulig å skjule. "Merkelig, for jeg hadde inntrykk av det motsatte jeg. At dere nærmest var blitt venninner i løpet av denne tiden." Jeg kjente at jeg ikke ville klare å holde meg lenger, det ble for overveldende. "Unnskyld, men må på do." utbrøt jeg. Stemmen brast på slutten av den korte setningen, og jeg løp til toalettet med tårene strømmende nedover kinnene. Jeg kom inn på et av avlukkene, og ble bare stående og hikste. Magen var en eneste stor knute. Med skjelvende, sinte bevegelser vred jeg av meg brystklemmene, før jeg satt meg ned på toalettskålen. Monica kunne da ikke ha løyet hele denne tiden. Johanne hadde sagt at de hadde vært sammen i et helt år, lenge før jeg begynte å trene hos henne. Hadde hun virkelig løyet hele tiden? Hun kunne da ikke ha gjort det. Det gikk i døren inn til toalettet, så jeg forsøkte å roe meg ned, å få slutt på den hikstende gråten. Det banket på døren til avlukket mitt, og Johanne spurte lavt: "Lene, kan jeg få slippe inn?" Jeg svarte ikke, gråten var tiltagende igjen. Hva trodde Johanne om meg nå? Hvor mye skjønte hun? Jeg visste ikke, men umiddelbart ønsket jeg det hele ugjort. Så for meg rykteflommen som ville følge naturlig av min merkelige oppførsel. Hun ga seg ikke. "Du, jeg tror du trenger noen å snakke med nå." Hun pustet dypt inn, før hun fortsatte. "Kan jeg ikke få slippe inn, da Lene. På en måte er dette min skyld, selv om jeg ikke ante noe om det på forhånd." Det var stille en lang stund, jeg torde ikke gjøre noe. Var altfor skjelven til det. "Vil du jeg skal hente frøken Larsen?" Denne gangen svarte jeg. "Nei, ikke gjør det." Stemmen holdt såvidt, men gråten hørtes tydelig. Både for meg og Johanne. Uten å vite helt hvorfor, lente jeg meg fram og låste opp døren. Johanne smatt inn og låste igjen bak seg. Hun så på meg og smilte sårt. Hun strøk meg over kinnet, tørket vekk tårene som sakte stilnet av. Vi sa ikke noe på en lang stund, og det var jeg takknemlig for. Plutselig tok hun om meg og ga meg en klem. "Har du vært forelsket i henne lenge?" hvisket hun. "Siden januar, eller kanskje februar." sa jeg og trakk meg litt vekk fra henne. "Ganske kort tid etter at vi begynte å trene sammen." Jeg ville ikke fortelle henne mer. De deilige massasjene som hadde gradvis utviklet seg til pisking to ganger i uken. Var det det som hadde vært planen hele tiden? At hun skulle ha en slavinne som hun kunne piske og slå etter eget behov? Jeg hadde vondt for å tro det, men hvis hun hadde vært sammen med denne Henry hele tiden, hvorfor holdt hun da på med våre elskovsleker? Jeg måtte snakke med henne, helst allerede samme kveld. Johanne satt seg på knærne foran meg og holdt om halsen min. Ansiktene våre var bare få centimeter fra hverandre. Hun hadde fremdeles det såre smilet sitt, et smil som gjorde henne meget attraktiv. På impuls lente jeg meg fram og kysset henne på munnen. Hun skvatt og trakk seg forskrekket tilbake, og jeg angret plutselig voldsomt. "Unnskyld Johanne, jeg vet ikke helt hva som gikk av meg. Det ... det bare skjedde. Du var så vakker, og så snill, og jeg... " Jeg begynte å gråte igjen, klarte ikke fullføre setningen. Johanne la hendene sine om ansiktet mitt, og smilte igjen. "Det er i orden." sa hun. "Jeg ble bare så overrasket." For å understreke det hun hadde sagt ga hun meg et nuss tilbake. Vi smilte til hverandre. Gråten min stilnet av, og da det ringte inn følte jeg meg noe bedre. "Skal vi gå inn?" spurte hun. Jeg nikket til svar. Nå smilte hun bredt, og ga meg et ordentlig kyss på munnen. "Du er veldig søt du også." sa hun idet vi gikk ut til en av de lengste skoledager i mitt liv. "Jeg har ment å fortelle deg det lenge." sa Monica. Jeg begynte å gråte. Hadde bestemt meg på forhånd for ikke å gjøre det, men det var rett å slett uunngåelig. Så var det sant da. Jeg hadde vel innsett det tidligere, men hadde likevel hatt et lite håp om at det hele hadde vært en slags misforståelse av noe slag. Monica forsøkte å legge armene rundt meg, men jeg ristet henne vekk. "Jeg hater deg!" ropte jeg til henne. "Hvordan kunne du gjøre noe sånt? Hvordan kan du ha vært sammen med ham hele tiden, uten engang å fortelle meg om ham?" Hun bare ristet på hodet. "Til å begynne med tenkte jeg ikke over det, og da det begynte å bli alvorlig mellom deg og meg ønsket jeg å fortelle deg alt, men jeg turde rett å slett ikke. Var redd for å miste deg." "Men skjønner du ikke at dette er mye verre?" "Jo, jeg skjønner det." Jeg orket ikke si mer, bare satt meg ned på sofaen i den nydelige stuen hennes. Denne gangen lot jeg henne legge armene om meg. Snufsende lente jeg hodet inntil henne. Hun klemte meg inntil seg, og strøk meg over håret. "Lene, jeg håper du kan tilgi meg. Jeg ønsker ikke at det skal være over mellom oss." Hun fortsatte å stryke meg over håret, og for å si det rett ut; jeg falt for det. Hun var så mild og god, trøstet meg, ba om tilgivelse, sa at hun elsket meg. Jeg smilte opp til henne, så på henne med tårevåte øyne. "Jeg elsker deg også." Vi kysset. Et følelsesladet kyss som endret hele verden. Plutselig var det ålreit å leve igjen. "Hva med han? Når har du tenkt å slå opp med han?" Monica smilte sårt til meg. Ristet sakte på hodet. "Jeg kan ikke slå opp med ham. Jeg vet det er vanskelig for deg å akseptere, men vi har tenkt å gifte oss. I sommer." Jeg bare måpte. Klarte knapt å få fram et ord. Hadde ikke hun nettopp sagt at hun elsket meg? At hun ikke ville det skulle være over mellom oss? Og nå sa hun at hun skulle gifte seg med denne Henry! "Henry har lenge ønsket å treffe deg, Lene. Det var han som fikk meg til å innse hvor forelsket du var i meg, og han har bedt om å få treffe deg flere ganger, men jeg har kviet meg. Jeg har ikke turt å presentere dere for hverandre, av frykt for å miste deg." Det begynte å gå opp for meg hva hun ville. "Så du vil være sammen med begge to?" Hun nikket, og plutselig tente jeg skikkelig. Før jeg rakk å tenke over det, spratt jeg opp og klappet til henne så hardt jeg kunne. Hun så forskrekket på meg. Hånden min avtegnet seg på kinnet hennes. Munnen hennes åpnet seg som for å si noe, men lukket seg igjen. Så kikket hun ned i gulvet. "Gå ut, Lene. Og kom ikke igjen før du er beredt til å tigge om tilgivelse. Når du kommer tilbake, er det på mine premisser." Johanne stod på trappen utenfor huset vårt. Jeg hørte moren min ba henne med inn, og førte henne opp på rommet mitt. Jeg orket ikke stå opp og møte henne. Hadde ikke orket noen ting de siste dagene. Lå bare i sengen, uten overskudd til å gjøre noe som helst. Hadde vært sånn helt siden det siste møtet med Monica. Moren min skjønte at det var kjærlighetssorg, selv om hun ikke visste noe om hvem det var. Hun hadde vist forståelse for at jeg ønsket å være alene, og hun respekterte heldigvis mitt privatliv såpass at hun lot meg være i fred uten å spørre meg ut om hva det var som plaget meg slik. Men nå var det gått såpass lang tid at jeg tror hun var glad for at jeg fikk besøk av Johanne. Hun banket på døren og kom inn. "Skatten min," sa hun og smilte sørgmodig til meg. "Det er Johanne. Kan du ikke prøve å ta deg litt sammen for henne?" Jeg nikket og reiste meg opp. Sekundet senere var moren min erstattet med Johanne, som lukket døren bak seg. "Hei Johanne," sa jeg og sank sammen på sengen igjen. "Jeg har vært så trøtt i det siste. Har rett å slett ikke overskudd til noen ting." Hun satt seg på sengen ved siden av meg. Vi ble sittende lenge uten å si noe. Så begynte jeg å grine. Jeg vet ikke helt hva som gjorde utslaget, men det var i hvert fall det som skjedde. Johanne la armene sine rundt meg, og bare klemte meg. Sa ingenting, bare holdt rundt meg. Akkurat da tror jeg at det var det riktige å gjøre for jeg kom meg egentlig ganske raskt igjen. Gråten gikk over i små snufs. "Jeg har sett hvor vondt du har hatt det de siste dagene på skolen. Det er ikke enkelt for deg nå. Akkurat den situasjon du er i kjenner jeg egentlig ganske godt selv. Håpløst forelsket tror jeg de aller fleste er minst en gang i livet." Hun strøk meg over ryggen, men gjorde ingen tegn til å trekke seg vekk fra meg. Akkurat det var jeg takknemlig for. Det var godt å kjenne henne inntil meg. Det i seg selv var en liten trøst. Johanne la seg bedre til rette ved siden av meg, fremdeles uten å trekke seg vekk. Det som skjedde videre er egentlig litt uklart for meg. Jeg husker det bare vagt. Plutselig lå vi bare der på sengen og småklinte. Jeg husker best lukten av henne, søtlig og opphissende, og munnen hennes som jeg ble helt betatt av. De fyldige, myke og vennlige leppene hennes. En varm munn med en liten, ivrig tunge. Det ble avbrutt så plutselig at jeg ikke skjønte hva som foregikk. Hun trakk seg vekk fra meg, spratt opp av sengen og satt seg ned i stolen ved siden mens hun rettet på klærne. Jeg satt meg opp og skjønte ingenting før moren min stod i døren! Jeg hadde ikke hørt henne i det hele tatt. Det skulle virkelig ha tatt seg ut om hun kom inn mens vi lå der sammen på sengen og ... ja, det hadde nok ikke slått helt an. Heldigvis så jeg faktisk noenlunde okey ut, moren min oppdaget iallfall ikke noe. Det hun derimot la merke til, var at humøret mitt var bedre. Og hun ga, med rette må jeg jo si, Johanne æren for det. Jeg vet ikke om det var noe hun bestemte seg for der og da, eller om hun hadde tenkt det hele tiden, men hun inviterte Johanne på middag hos oss denne kvelden. Og Johanne tok i mot tilbudet med glede. Da moren min lukket døren etter seg, låste jeg den og vi formelig kastet oss over hverandre. Jeg kysset henne over hele ansiktet. Munnen, øynene, nesa, kinnene halsen. Ville tungekyss erstattet de små lette nussene. Johanne lå over hos meg om natten. Og det ble en natt som vi ikke sov så fryktelig mye noen av oss. [Videre: Johanne gjør det raskt slutt. Det blir ikke stort mer enn den ene natten. Ikke noe forhold å snakke om. Vi må mao. tilbake til Monica.] Jeg stod foran døren hos Monica og kviet meg veldig for å banke på. Tankene raste gjennom hodet, på mange måter ønsket jeg at Johanne ikke hadde bakket ut, at vi kunne vært sammen i noe som ligner mer på et forhold enn det jeg og Monica kunne ha. Det var heller ikke blitt noe lettere å tenke på Henry, en mann jeg aldri hadde møtt, som Monica ville gifte seg med, samtidig som hun ville ha meg. Forelskelsen i Monica var min første, men det ante meg allerede nå at ingen eventuelle senere forhold ville bli tilnærmelsesvis like komplisert. Ulempen med et forhold til Johanne ville naturligvis vært det faktum at jeg likte å bli slått, noe jeg hadde vanskelig for å tro at Johanne hadde taklet. Johanne var så mild og elskelig, det var jo nettopp en av grunnene til at jeg likte henne så godt. Hvis hun skulle vært del i et forhold som lignet det Monica og jeg hadde, kan jeg forestille meg at hun heller ville være den som ble slått framfor å slå noen selv. Følelsene som farer gjennom kroppen når pisken smeller over rumpa er ubeskrivelige. I løpet av de siste månedene var jeg nesten blitt avhengig av smerterusen, og det var vel derfor jeg endte opp hos Monica igjen. Hun var den eneste som visste om behovene mine, jeg hadde rett å slett ingen andre å vende meg til. Og jeg elsket henne fremdeles, det var det ingen tvil om. Problemet var mannen jeg aldri hadde møtt, mannen hun elsket og krevde å få beholde. Det ante meg at det ikke kom til å gå lang tid før jeg traff ham, muligens allerede samme kveld, dersom det utviklet seg slik jeg håpet. Jeg ringte på og trakk pusten dypt. Dette kom til å bli vanskelig. Hun kom ut i døren, vakrere enn noensinne. Alle de store planene mine om hva jeg skulle si, de flotte monologene jeg hadde skapt i hodet mitt på forhånd var borte. Jeg klarte faktisk ikke å si noen ting. Jeg ble stående og se på henne, antageligvis med et kjempesorry uttrykk. Monica så også fryktelig lei seg ut. Jeg innså plutselig at dette ikke hadde vært noe særlig lettere for henne enn for meg, og det var på en måte en viss trøst i akkurat den tanken. Hun la armene rundt meg ute på trappen, klemte meg inntil seg. "Unnskyld." sa jeg spakt. Stemmen min hørtes rusten ut. "Jeg beklager at jeg slo til deg. Det er første gang i mitt liv at jeg har slått noen, og det skremmer meg litt at jeg kan bli så sint at jeg slår i blinde." "Åh Lene, det er ikke du som skal be om unnskyldning. Jeg har angret så fryktelig for at jeg aldri fortalte deg om Henry. Og jeg vet heller ikke hva som gikk av meg sist vi møttes. Du slo meg kanskje med rette. Jeg klarte ikke å formidle hva jeg egentlig ville, at jeg aldri har tenkt å forlate Henry. Når det gikk opp for deg følte du deg lurt og tilsidesatt. Men jeg ble sint jeg også, og kom med de slengbemerkningene som jeg enda ikke har kommet over at jeg lirte ut av meg." Vi gikk inn og satte oss i stuen. Inntil hverandre i sofaen. Jeg trakk bena opp på siden og la hodet mot brystet hennes. Hun strøk meg over håret og plutselig var alt ved det gamle. Det hadde gått mye bedre enn jeg hadde ventet, jeg hadde nesten vært klar til å gjøre som hun hadde bedt om sist, å tigge henne om å få komme tilbake, men var uendelig glad for å slippe det. "Henry kommer i kveld." sa hun. "Jeg håper du blir her slik at dere endelig kan møtes." Jeg svarte ikke, men inni meg både gledet og gruet jeg meg. Han måtte jo være en flott fyr, Monica elsket ham jo, men det var jo et krav at jeg likte ham også. Iallfall dersom vi skulle være sammen med den samme dama. Hvis jeg likte Henry godt, og han syntes at jeg var okey, så var det kanskje mulig å gjennomføre dette. Henry skulle vise seg å være en helt annerledes type enn jeg hadde forventet. På forhånd hadde jeg av en eller annen grunn sett for meg en stor mann i midten av tredveårene. At han var ubeskrivelig kjekk hadde ikke vært et tema til diskusjon. Han måtte jo være det, for i mitt hode var dette en kamp mellom meg og ham, en kamp hvor han i utgangspunktet hadde alle fordeler. Han måtte være i den rette alderen, av det rette kjønn, fantastisk flott av utseende; mørk, kraftig og selvfølgelig hadde han en hel masse penger. I det hele tatt var det en kamp jeg ikke hadde noen mulighet til å vinne, og etter hvert som timene gikk denne kvelden kom depresjonen smygende inn over meg igjen. Da han endelig dukket opp, var jeg helt ør i hodet. Tankene surret rundt i altfor høy hastighet. Det hjalp heller ikke noe særlig at Monica og jeg satt og småklinte på sofaen hele kvelden. Han ble tydelig overrasket da han fikk se meg, men det jeg la merke til umiddelbart var hvor gledelig overrasket han ble. Her hadde jeg tenkt på oss som fiender, og så ble han glad da han fikk øye på meg. Akkurat det satte spor i meg, og kanskje vant han mitt hjerte allerede da. Han var mye eldre enn jeg hadde sett for meg, godt over femti. Og selv om han var ganske kjekk, så var det langt fram til den supermodellen jeg hadde sett for meg. Inntrykket han ga var mer feminint enn mandig. Ikke en sånn homse-femi, men definitivt ikke noen Clint Eastwood type heller. Håret hans var halvlangt, og med en gråstenk som ga et distingvert preg. Den lille munnen hans var antagelig årsaken til det litt feminine inntrykket. Han ga meg et vennlig smil og kysset Monica varsomt på munnen da han kom inn. "Hei." sa han lett. "Du må være Lene." Ansiktet lyste opp av det varme smilet hans. Jeg bare måtte smile tilbake. "Hei." svarte jeg sjenert. Jeg så for meg han og Monica sammen og måtte innrømme at de var et vakkert par. Han rakte meg hånden, og jeg besvarte håndtrykket. Han slapp ikke hånden min med en gang, ga meg et pussig, granskende blikk i stedet. "Ord er ikke tilstrekkelig." sa han før han slapp hånden min og satte seg i stolen tvers overfor meg. Jeg satt meg ned i sofaen igjen og Monica satt seg ved siden av meg. Jeg forsøkte å få med meg hva han hadde ment med den siste kommentaren, men klarte ikke finne noen plausibel tolkning. Det var rett å slett en merkelig ting å si. Monica la en arm rundt nakken min og før jeg rakk å tenke over det lente jeg hodet inntil skulderen hennes. Min første innskytelse var å trekke meg tilbake igjen, han var jo her, og han så oss, men det ville bare vært dumt. Dessuten kom jeg raskt på at han var klar over forholdet Monica og jeg hadde, kanskje ikke alle detaljene (selv om jeg faktisk var ganske sikker på at han visste om alt). Så jeg ble værende i denne posisjonen, med hodet lent inntil henne, og han så ikke ut til å bry seg det aller minste om det. Han satt bare og smilte til oss. Vi satt faktisk slik ganske lenge. Uten å si et ord. Jeg begynte å føle meg rimelig trygg på ham da han åpnet den kanskje sprøeste samtalen jeg har tatt del i noensinne. "Ja, nå vet jo ikke jeg hva dere har blitt enige om, men dere ser ut til å ha skværet opp, og det er naturligvis hyggelig." Han så alvorlig på oss, og vi nikket samtykkende. "Flott, for da kan vi bli enige om rammebetingelsene." Han gjorde et kast med hodet, og igjen slo det meg hvor feminin han var. Jeg så spørrende på Monica, som smilte overbærende til Henry. "Kanskje vi først bør snakke litt om forholdet mellom meg og deg, Henry. For det er jo ganske spesielt, noe som antagelig interesserer Lene mer enn noe annet." "Har du ikke fortalt om vårt forhold?" Monica bare ristet på hodet, mens jeg mest sannsynlig så ut som et spørsmålstegn. "Men herregud, er det rart hun har kviet seg for å fortsette forholdet med deg?" Han hørtes nesten sint ut nå. Monica så på meg. "Jeg kunne ikke fortelle deg dette før du hadde gjort valget. Det ble en slags catch 22 situasjon. Hvis jeg fortalte det, og du likevel valgte å forlate meg, så ville Henry og jeg være i en veldig sårbar situasjon. Hvis jeg derimot ikke sa noe, så ville det være mer sannsynlig at du ikke valgte å bli." Jeg så nok ikke så mye klokere ut, men forstod det iallfall slik at det hun kom til å fortelle ville være gode nyheter. "Du skjønner Lene," begynte Henry, "Monica har aldri lagt skjul på at hun i bunn er lesbisk, det har jeg vært klar over så lenge vi har vært sammen. Jeg derimot holdt mine hemmeligheter skjult til jeg følte meg fullstendig sikker på at hun ikke ville snu seg vekk fra meg i avsky. Og den forståelsen jeg møtte hos henne var bare helt utrolig. Så vi ble enige om å flytte sammen, og starte et forhold basert på følelser og forståelse, framfor sex. Et forhold basert på åpenhet, og uten sjalusi. Vi elsker virkelig hverandre, men tenner ikke på hverandre. For å si det rett ut: vi ønsker ikke å ha sex med hverandre." Jeg tror nok at ansiktet mitt inntok et relativt lite intelligent uttrykk, for han så på meg og smilte, begynte nærmest å fnise, før han tok seg inn igjen. Temaet var for alvorlig for ham til at han klarte å le det bort. "Men jeg trodde at ... liksom..." jeg klarte ikke helt å finne ordene. Det var heller ikke nødvendig å fullføre setningen. Det gikk opp for meg at jeg likevel skulle få ha Monica alene. Han ønsket ikke å ta del i vår elskov. Jeg ble så glad at jeg fikk tårer i øynene. "Jeg får ha henne alene," tenkte jeg. Og tok skammelig feil. Jeg bommet så grovt i konklusjonen at det i ettertid er flaut. Monica fortsatte der Henry slapp. "Vi lever i et forhold basert på åpenhet oss i mellom, mens visse deler av privatlivet må holdes skjult pga. samfunnets normer og regler. De viktigste prinsippene for Henry og meg er at vi er åpne og ærlige med hverandre, og at alt vi gjør er fullt og helt frivillig for alle impliserte parter." Jeg nikket. "Ja, dette er jeg jo absolutt enig i." "Bra, men du er klar over at dette betyr at vi må holde vårt forhold skjult. At vi må late som om vi bare er gode venner." Jeg nikket igjen. "Jo, jeg forstår det." Med en alvorlig mine, kikket jeg henne i øynene. "Det jeg derimot ikke skjønner er hva dere har å skjule som er så farlig at dere går til så ekstreme steg som dere har gjort. For dere må jo begge ha noen mørke hemmeligheter, ikke bare Henry. Å være lesbisk er jo ikke spesielt brennbart lenger. Å gifte seg for skjule det høres egentlig ganske tåpelig ut." Monica snudde seg mot Henry. "Hva var det jeg sa?" Han bare gliste bredt. "Joa. Hun er unik. Du har rett i det." Monica snudde seg mot meg igjen, og pustet tungt ut. "Det jeg skal si nå er såpass ... ja, både intimt og brennbart både for Henry og meg. Det er faktisk såpass at vi ikke umiddelbart tør å stole 100% på deg. Med denne informasjonen kan våre liv ødelegges. Derfor håper jeg du ikke tar det altfor ille opp at vi på forhånd har sikret oss bevis som... ja, du selv etter all sannsynlighet ikke ønsker å vise offentligheten." Med et skeptisk blikk betraktet jeg dem. "Hva er det du egentlig sier?" "I en bankboks har vi noen filmer av deg på et massasjebord." Det var faktisk sårende. Jeg likte det aldeles ikke. De hadde filmet meg. "Det var ikke nødvendig." sa jeg, uten å skjule at jeg var såret. "Jeg vil aldri drømme om å ... ja, det er kun ment å være preventivt. Dersom forholdet vårt ryker, så vil jeg ikke at du forsnakker deg i et ubetenksomt øyeblikk. Det er alt." Jeg lente meg fram. "Det er i orden. Jeg ble såret, men tar det ikke ille opp. Det kan du stole på." Da det var på det rene, fortsatte de ved å fortelle sine mørkeste hemmeligheter og lyster. Først Henry, deretter Monica. Alle mine sårede følelser var som blåst bort. Jeg trodde jeg var forberedt på alt, men satt nå sjokkert tilbake. Hva var det jeg hadde blandet meg opp i nå? Ønsket jeg virkelig å gjennomføre dette? Etterhvert som det sank inn forstod jeg at jeg kom til å gjennomføre det. At det nå var oss tre. Til tross for filmene de hadde av meg, viste de meg egentlig en enorm tillitt ved å tørre å fortelle meg dette. Filmene var jo barnemat i forhold. "Så hvordan kan jeg tilbringe mer tid her uten at det blir mistenkelig?" De så lettet på hverandre. "Det beste hadde jo vært om du flyttet inn, men det blir kanskje vanskelig. Er det en mulighet om vi lager en hybel?" "Kanskje, men ikke med det første." "Iallfall så blir vi nå bedre og bedre venninner. Det er jo alment kjent at du trener her to ganger i uka. Gradvis blir vi nå bedre venner, inntil du omtrent bor her. Er ikke det en god løsning?" Jeg klarte ikke la være å glise. "Jo, det er absolutt en god løsning. I utgangspunktet perfekt, men det er en situasjon dere ikke er klar over. Jeg skal nok klare å takle den, men det kan bli litt kinkig." "Javel, hva er det som er problemet." "Da Johanne, en klassevenninne av meg, fortalte meg om Henrys eksistens, klarte jeg ikke å skjule skuffelsen. Hun forstod ganske raskt at jeg var forelsket i Monica." Monica bleknet. "Men... da går det jo ikke, hun trenger bare å legge sammen to og to." "Nei, for jeg fortalte ikke om forholdet vårt. Bare bekreftet at jeg var forelsket i deg, og da syntes hun så synd på meg ... og på en eller annen måte så endte vi opp i en affære. Vi kysset og småklinte litt. Så trakk hun seg vekk etter noen dager, sa hun ikke var lesbisk, og ikke ønsket å være noe mer enn en god venninne." "Men dette betyr vel at hun ikke faller for 'god-venninne' trikset vårt?" "Jeg tror jeg vet hvordan jeg skal fikse det slik at hun er den som er aller mest overbevist, kanskje den som er lengst fra tanker om at vi to har et forhold." Henry og Monica så på hverandre og brast ut i latter. "Hun er virkelig unik, er hun ikke?" "Absolutt. Men nå Lene, er jeg spent på planen din. Dette bare må du fortelle." Og jeg fortalte dem det, mitt plutselige lyspunkt av et innfall. Etter hvert som planen ble lagt fram for dem ble glisene deres bare bredere og bredere. Johanne og jeg var på mange måter kommet nærmere hverandre nå, og siden jeg ikke viste noen tegn på annet enn vennlige følelser overfor henne etter at hun 'brøt' med meg, så var vi liksom blitt kjempegode venninner. Jeg tror vi begge ville ha lettere for å betro hverandre til den andre, selv om det naturligvis var mange ting jeg ikke kunne snakke med henne om. Vi delte en viktig hemmelighet, og hadde en stilltiende avtale om at vi aldri skulle fortelle den til noen andre. Denne nyvunne konfidensialiteten var det jeg hadde tenkt å utnytte, men jeg måtte være forsiktig. Ikke gå for fort fram. Hun måtte for all del ikke få noen mistanke i retning av at hun ble manipulert. Så det gikk noen uker før jeg satte det hele i spill. Påsken var over, og skolen godt igang igjen. Jeg ringte henne, forsøkte å virke litt fortvilet, og spurte om ikke hun kunne komme bortom. Jeg trengte noen å snakke med. Hun så bekymret ut da hun kom inn. Jeg var naturligvis alene hjemme. "Er det noe galt, Lene?" "Nei, ikke egentlig. Det er bare det at jeg kunne trenge et råd... og du er faktisk den eneste som kan gi meg det." Hun skjønte med en gang hva, og hvem, jeg snakket om. Hun tenkte seg om en stund. "Skal vi sette oss?" Jeg nikket og vi satt oss i stuen. Jeg satt meg midt i sofaen, og ble glad da hun satt seg ved siden av meg. Hun la armen rundt meg. "Jeg er så ... så utrolig forvirret. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Fremdeles liker jeg både deg og frøken Larsen veldig godt. Og jeg har liksom slått meg til ro med at jeg aldri kan ... at jeg aldri kan bli sammen med noen av dere." "Akkurat de følelsene kjenner jeg også, vet du. Akkurat de samme følelsene har jeg overfor deg." Johanne så sårt på meg, og fortsatte: "Du skal vite at jeg elsker deg, Lene. Men jeg kunne ikke ha et sånt forhold til deg." Jeg nikket. "Du er jo så fin sånn. Du vet hvordan jeg har det, og dømmer meg ikke for det, tvert imot, vi har vel blitt mye bedre venner nå enn vi var før. Men frøken Larsen aner ikke hvordan jeg føler det, og det gjør det så fryktelig vanskelig. Du vet, fremdeles trener jeg der to ganger i uka. Nå har jeg til og med møtt forloveden hennes, og det verste var at jeg likte han også." Johanne ga meg en klem, og jeg følte at tiden var inne. "Jeg tror at hun aner at noe er galt, hun ser ofte så rart på meg. Hun vil aldri kunne forstå meg på samme måten som du gjør, og dermed blir forholdet mellom henne og meg så kunstig og rart." Johanne kysset meg, og jeg begynte å gråte. Av alle ting kjente jeg hvordan det hetnet nedentil. Dette var ikke tid og sted for noe slikt! Hun la hodet mitt inntil brystet sitt, og strøk meg over håret. Minuttene gikk. Hun trøstet og jeg gråt. Jeg begynte etter hvert å tro at det ikke var nok. At jeg måtte kjøre henne enda hardere, gi enda tydeligere hint, selv om det absolutt ikke var ønskelig. Men så sa hun plutselig ordene jeg ventet på. Jeg kjente hvordan lettelsen løsnet knuten i magen. "Jeg tror jeg vet hvordan du kan gå fram for at dere to skal få et like fint forhold som vi to har." Jeg forholdt meg taus, men ventet spent på fortsettelsen. "Du må fortelle henne hva du føler for henne. Deretter det du sa til meg i stad; at du vet at dere aldri kan bli sammen. Jeg er ganske sikker på at hun kommer til å elske deg like høyt som jeg gjør når hun skjønner hvorfor du oppfører deg som du gjør." Jeg så opp på henne med tårevåte øyne, og ristet sakte på hodet. "Det tror jeg ikke jeg tør. Hun vil komme til å hate meg! Helt sikkert." Johanne smilte nå, ga meg en klem og satte i gang prosessen med å overtale meg. Og det er kanskje ikke så overraskende å høre at jeg til slutt ga meg... meget motvillig. Vi ble enige om at jeg skulle slippe bomben neste gang jeg trente hjemme hos henne. Fortsettelse følger... -- Copyright 1996 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.