Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Del 3 av en pågående historie. Kan endres før endelig versjon foreligger. -- Fanget av brutus 3. Maria hadde problemer med å orientere seg da hun våknet. Alt var bekmørkt, hun så ingenting og hun klarte ikke bevege seg. Med et plutselig anslag panikk trodde hun at hun var død. At dette var livet etter døden. Et mørkt intet, uten muligheter for å bevege seg i noen retning, men likevel full bevissthet. For et helvete det ville være! Panikken gikk raskt over da hun skjønte at hun befant seg i en loddrett posisjon og kjente at hun var bundet. Hvis hun var bundet måtte hun også være i live! Armene rett ut til siden, bena ca. en halvmeter fra hverandre. Hun hadde ikke noe bind for øynene, så rommet hun var i måtte være fullstendig uten lys, og uten åpninger mot andre rom. Det siste overrasket henne ikke det minste, også det forrige rommet - kanskje det samme rommet for alt hva hun visste - hadde vært fullstendig tett. Lydisolert. Og når matluken var lukket, slapp det ikke inn lys utenfra. Hun forsøkte å få en føling med hvor stort rommet var, men det virket nytteløst uten lys. Så fikk hun en ide, lot som hun hostet litt, og hørte etter gjenklangen. Gjenklangen uteble fullstendig. Det virket som om lyden bare forsvant i rommet, og Maria visste med en gang hva som var årsaken. Rommet var polstret, akkurat som det forrige rommet hun hadde vært i. Noe sa henne at hun ikke var i det samme rommet. Det hadde vært såpass lite at bare å innføre anordningen hun var bundet fast i ville være en jobb. Dessuten hadde Japan gitt henne en forestilling av hvilke dimensjoner det var på antall fanger, hvilket igjen medførte at bygget de var fanget i også måtte ha enorme dimensjoner. Tankene hennes gikk over på hvordan hun hadde kunnet bli ført til et annet rom og bundet, uten at hun hadde våknet. Uten at hun hadde merket noe som helst. Hvordan kunne det henge sammen? Svaret var åpenbart. De hadde dopet henne. Det måtte være blandet noe i maten hennes, ett eller annet som forsikret dem om at hun ville sove dypt nok til at de kunne flytte og binde henne uten at hun la merke til det. Maria kunne ikke noe for det, men hun begynte å smile. Dersom de var vant med å kunne gjøre hva de ville med sovende fanger, ville de også være uforsiktige. Sikre på at fangen var uskadeliggjort. Ufarlig. Dette var et potensielt våpen! Hvis hun klarte å forutsi når de skulle dope henne neste gang, måtte hun få dem til å tro at hun fikk maten i seg, uten at hun egentlig spiste noe. Dermed kunne hun spille dopet og hvis hun var virkelig heldig, ville hun få en mulighet til å stikke av. Maria følte seg sikker på at muligheten ville by seg. Det gjaldt å være våken. Ta sjansen når den bød seg. Maria la merke til at rommet var i ferd med å bli belyst! Langsomt, langsomt ble det lysere. Det foregikk så langsomt at hun ikke hadde lagt merke til det før hun plutselig innså at figurene rundt henne ikke var en innbilning. De var ekte. Rommet var digert. Enormt. Fullt av forskjellige anretninger for å feste folk på samme måte som hun var festet. Fascinert stirret Maria ut i det stadig lysere rommet. Hun var alene. Som hun hadde dedusert, var gulv, vegger og tak polstret. Lydisolert og lyddempende. Rommet var ikke firkantet, men sirkulært. Etter hvert som detaljene ble tydeligere så hun at alle festeanretningene var plassert med jevn avstand langs veggen; i en sirkel. Alle anretningene var vendt mot midten av rommet. Det var 32 slike anretninger kom hun fram til. 32! Hva brukte man et slikt rom til? Hun stirret på veggene. Det var en masse apparater festet til veggene, men det var ikke lyst nok til at hun klarte å se hva slags apparater det kunne være. Etter hvert som lyset ble sterkere så hun at det var et sett med apparater til hver festeanretning, og med grufull innsikt skjønte hun hva det måtte være før hun klarte å skjelne detaljene. Dette var et rom for tortur. Maria kjente hjertet hamret i brystet etter hvert som detaljene bekreftet hennes mistanke. Hun vred på hodet, kikket bak seg; på det nærmeste sett av apparater. Det var seks forskjellige pisker der. Øynene hennes festet seg på en pisk som var rullet opp i en kveil. Den var laget av skinn. Glinsende skinn. Tykk som håndtaket på en tennisracket i den ene enden, tynn som en finger i den andre. Den måtte være flere meter lang. Plutselig så hun for seg et fryktelig bilde. En mann kledd som en bøddel, med svart hette over hodet, og denne enorme pisken i hånden. Hun så for seg hvordan pisken sveipte gjennom luften, ga fra seg en sykelig lyd i prosessen, og landet med et klask på en naken jentekropp. Kveilet seg flere ganger rundt kroppen til jenta. Trakk blod. Hun grøsset. Var plutselig bevisst sin egen sårbare posisjon. Sin egen nakenhet. Japans fortelling om India dukket opp i hodet hennes. India, som hadde vært Japans fadder, hadde forsøkt å rømme. Da hun ble fanget hadde hun blitt pisket. Japan hadde sett på, og da hun ikke orket å se på mer måtte hun ta over pisken og fortsette torturen selv. Men India hadde forsøkt å rømme. Det var jo åpenbart at de som hadde fanget dem her ønsket å holde dem innesperret. De straffet ulydighet, belønnet lydighet. Slik var det jo overalt, bare i mer ekstreme former her. Maria hadde ikke vært ulydig, og roet seg ned med den tanken. "Dette er for å skremme meg." tenkte hun. "De har tatt meg hit for å fortelle meg hva som venter hvis jeg skulle forsøke meg på ulydighet." Tanken var beroligende, men frykten satt likevel dypere. Maria hadde alltid vært redd for smerte. Hadde alltid hatt lav smerte terskel. Hun visste det selv, men hadde aldri skammet seg over det. Hadde aldri tenkt over det som et problem. Ikke før nå. Hun skjønte at lydighet ville være eneste måte å unngå smerte på. Kanskje ikke det heller ville være nok, men det ville iallfall minimere mengden. Forhåpentligvis. Hun sverget på å ikke gjøre noe overilt rømningsforsøk. Hun kom til å rømme, det var sikkert, men da skulle rømningen bare ha to mulige utfall. Enten skulle hun lykkes, eller så skulle hun dø i forsøket. Hun så for seg stakkars India. Pisket til kroppen var dekket av blod, for så å se at hennes fadderbarn tok over pisken og fortsatte torturen. "Det jeg skal gjøre nå, er den verste oppgaven jeg har som fadder." Maria skvatt. Hun snudde på hodet, og så at Japan stod bak henne. Naken og yndig, med hendene foldet foran skrittet. Maria så tårene rant nedover ansiktet til Japan, og innså hva som var i ferd med å skje. Japan snufset da hun gikk fram og stanset foran Maria, men tok seg sammen for å forklare hva som skulle skje. "Jeg har fått klare instrukser om hva jeg skal gjøre. Detaljene kan jeg dessverre ikke gi deg, men generelt kan jeg si at du skal få en smakebit av hva som venter dersom du ikke lever opp til forventningene." Japan pustet dypt inn. "Jeg bare håper du ikke vil hate meg etterpå." Hun slo øynene ned. Maria kjente tårene sine presset på, men ønsket ikke å gråte. Hun holdt dem igjen. Svarte ikke Japan. Tenkte på smertene som var i vente. Gruet seg voldsomt, men lot ikke redselen komme opp til overflaten. Det skulle være en 'smakebit' hadde Japan sagt. Da kunne det vel ikke være så fryktelig. Japan så plutselig opp, rett inn i øynene til Maria. "Hvis ikke jeg gjør dette, er det nok av andre som er villige til å gjøre det. Dessuten vil straffen min bli ... " hun fullførte ikke setningen, men meningen var klar nok. Japan smilte plutselig, og overgangen var grotesk. "Men når vi er ferdige, har jeg tillatelse til å gi deg en belønning. Den håper jeg virkelig du vil like!" Belønning? Maria kunne ikke tenke seg noen belønning som ville gi henne noe som helst trøst eller glede i den situasjonen hun befant seg. Men hun sa ingenting. Bare stålsatte seg for smerten som var i vente. Japan forsvant bak henne igjen, og ba henne om ikke å se etter henne. Maria gjorde som hun ble fortalt, og stirret rett framfor seg. Bet tennene sammen. Hun hørte Japan romsterte bak henne. Det gikk lang tid. Ingenting skjedde, men Maria torde ikke slappe av. Forestilte seg at det øyeblikket hun slappet av, ville pisken kveile seg rundt kroppen hennes. Hun lukket øynene, og var nesten på gråten igjen. Dette var nesten verre enn smerte. Å vente på smerten. Særlig når hun visste at den ville komme før eller siden likevel. Da var det like godt å få det unna så fort som mulig. Hun skvatt voldsomt da hun kjente en hånd på magen. Åpnet øynene, men Japan stod bak henne. Strøk henne over magen med en hånd. Den andre hånden kom rundt henne fra den andre siden, og befølte det ene brystet hennes. Maria begynte å skjelve. Dette var så uventet at hun ikke skulle vite hva hun skulle tro. Var dette en del av straffen for ulydighet? Eller var det bare en måte å forberede henne på smerten? Japan kysset skulderen hennes. Fingrene befølte magen og brystene lett. Lettere. Det startet som stryking, nå gled fingrene fjærlett over magen og brystene. Maria pustet dypt inn, og til tross for alle motstridende følelser kjente hun at huden nuppet seg, at brystvortene stivnet. Strømninger i underlivet, og en begynnende fuktighet. Pusten hennes ble kortere. Så forsvant hendene. Maria kikket forvirret rundt seg, men torde ikke snu seg. Det viste seg å ikke være nødvendig, for Japan dukket opp foran henne. Tårene strømmet nedover ansiktet hennes. Maria ante ikke hva som foregikk. Hun så at Japan hadde med seg noen metalldingser, men klarte ikke å se hva det var for noe. Japan hvisket en kort unnskyldningen før hun festet et lodd til Marias venstre brystvorte. Smerten jog gjennom brystet til Maria. Loddet var festet med en klype, og selv før Japan slapp loddet, var smerten uutholdelig. Bare klypen som klemte rundt vorten hennes var nok til at hun hadde lyst til å skrike ut. Da Japan varsomt ga slipp på loddet, kjente Maria hvordan vekten av loddet økte smerten i brystet. Hun sluttet nesten å puste. På hvert innpust, økte smerten. På hvert utpust avtok den en tanke, men det føltes aldri som om den avtok like mye som den økte. Maria kikket ned på sin egen kropp. Vorten var allerede blitt mørkere rød enn normalt. Fjæren på klypen så usedvanlig kraftig ut, hvilket forklarte hvorfor det gjorde såpass vondt. Loddet, derimot, var bittelite. Hun skammet seg nesten da hun så hvor lite det var. Det kunne umulig veie mange grammene. Til hennes egen forbauselse stod den andre brystvorten fremdeles rett ut. Om mulig enda stivere enn før loddet ble festet til det første brystet. Hvordan kunne det ha seg at brystvorten fremdeles var stiv? Hun var da ikke det minste opphisset lenger. Japan så ikke det minste forbauset ut, men så på Maria med såre øyne. "Unnskyld." hvisket hun igjen. Deretter festet hun det andre loddet til den andre brystvorten. Maria visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Brystene hennes hadde alltid vært så følsomme. Nå ville de antageligvis bli ødelagt for resten av livet. Ufølsomme. Kroppen hennes var i helspenn av den klemmende smerten. Hun kikket nedover sin egen kropp igjen, og så hvordan magemusklene strammet seg. Hun klarte ikke slappe av. Armene presset utover, mot de stramme taustumpene som holdt henne på plass. Pusten gikk fremdeles i små korte gisp. Japan begynte å prate bak henne igjen. Hun hørte knapt hva hun sa. "Smerten du kjenner nå, er av de svakeste klypene, og de minste loddene. Du må bare ta meg på ordet, når jeg sier at det er ingenting i forhold til smerten som voldes av sterkere klyper og større lodd. Det har jeg dessverre fått erfare selv, og opplevelsen er ikke å anbefale." Japans ord var sløret av gråten som satt i halsen. Hun hatet dette, men hun visste at hun måtte fortsette. Bedre å få det gjort så fort som mulig. Japan kom tilbake foran Maria igjen. Hun holdt et lodd som var minst dobbelt så stort som de to andre foran Maria. "Klypen på dette loddet er faktisk ikke sterkere enn de to til brystene, men som du ser er loddet adskillig større. Jeg er redd dette loddet blir noe verre enn de to første." Maria trodde nesten ikke sine egne ører. Ikke noe kunne være verre enn dette. Ingenting var verre enn dette! Japan satt seg ned foran henne. Hun hørte en metallisk klirre lyd, som hun ikke helt klarte å plassere før hun skjønte at bena ble adskilt ytterligere. Og ytterligere. Ikke før de var minst en meter fra hverandre, stoppet lyden. Hun kjente hender på innsiden av lårene. Orket ikke forsøke å se, men var utrolig bevisst de fjærlette berøringene. Sammen med brystsmertene var det en rar følelse som for gjennom kroppen hennes. Til hennes store sjokk innså hun at kjønnet var klissvått. Hvordan kunne det ha seg? Lette fingre berørte kjønnsleppene. Maria ble om mulig enda kortere i pusten. Kald luft mot det våte kjønnet. Japan som blåste. Maria hadde problemer med å svelge det som foregikk. Motvillig innså hun at hun var kåt. At hun til tross for smertene i brystene var kåt. Hun skjønte ikke hvordan det kunne ha seg, men motvillig måtte hun godta fakta. "Det må være Japan!" tenkte hun med en viss grad av lettelse. "Hun påvirker meg i større grad enn jeg trodde var mulig." Maria skjønte plutselig hvorfor Japan gjorde dette. "Hun ønsker å fjerne tankene mine fra smertene!" Hun ble plutselig varm av hvor omtenksom Japan var. Hvordan Japan kunne vite at dette var reaksjonen hennes, var hun ikke sikker på. Kanskje fulgte hun et instinkt. Kanskje hadde hun sett det på henne. Eller kanskje det bare var et skudd i blinde, et vagt håp om at det ville hjelpe. Lette fingre adskilte de våte kjønnsleppene. Stadig kald luft mot det varme kjønnet. Maria trodde hun ble gal av de motstridende følelsene. Smerte og vellyst i en merkelig blanding, men hun var nå takknemlig for hva Japan gjorde. Smerte og vellyst er tross alt bedre enn kun smerte. Så forsvant plutselig all lyst. Maria klarte ikke definere hva som skjedde, annet enn at alt bare gjorde usannsynlig vondt. Hun holdt på å miste bevisstheten, synet forsvant og ble erstattet av røde gnister. Hun hadde i sin naivitet trodd at brystsmertene var den verst mulige smerte, men dette var jo helt uvirkelig. Hva var det som skjedde? Hva i all verden kunne gjøre så vondt. Langt bak i bevisstheten kjente hun at Japan kysset henne i ansiktet. På munnen. Hun hørte unnskyldningene, men klarte ikke å dedusere hva som kunne forårsake denne grad av smerte. Tankene hennes var sløret, noe som antagelig var den direkte årsaken til at hun brukte flere minutter på å innse hva som hadde skjedd. Det siste loddet var festet i klitoris. Ikke noe annet kunne forårsake dette. Hun klarte ikke kjenne hvor smerten kom fra, men var sikker på at hun hadde rett da tanken streifet henne. Det slo henne at Japans berøringer var utført kun for å frambringe de stive vortene og en stiv klitoris. Kun for å få noe å feste klypene i. Hun hadde ikke berørt henne fordi hun hadde lyst, eller fordi hun ønsket å gi henne noe annet enn smerten å tenke på, men for å få noe å feste klypene i. Maria innså hvor feil hun hadde tatt, og ble fylt med et fryktelig hat. Denne jenta ønsket henne ikke noe godt. Hun ønsket bare å tilføre ekstra smerte. Maria sverget på aldri å falle i den japanske jentas felle igjen. Den gleden skulle hun aldri få igjen. Aldri! Hvor lang tid det tok, visste ikke Maria, men hun ble utrolig lettet da loddene endelig ble fjernet. Da klypene ble fjernet ble det faktisk enda verre. Øyeblikkene da blod nådde inn i de sammenklemte organene igjen. Så, omsider, ble smerten gradvis dempet. Det gikk flere minutter før hun klarte å puste normalt. Hun orket ikke åpne øynene. Orket ikke se den løgnaktige Japan i øynene. Japans vedvarende snufsing irriterte henne. Skjønte hun ikke at hun var gjennomskuet? At Maria hadde sett hva som egentlig motiverte henne. Maria begynte å tvile på alt Japan hadde sagt nå. At det fantes noen andre. At Japan selv var fange. Maria så for seg at det var Japan som hadde stått bak det hele, men omtrent i det tanken streifet henne skjønte hun hvor dum den var. Japan kunne ikke være stort eldre enn hun selv. Hun kunne umulig stå bak dette. Dessuten var ikke dette enorme rommet, med alle redskaper spesielt designet for tortur, satt opp for å overbevise henne om at det fantes andre, det var satt opp for å brukes. Maria visste selvfølgelig innerst inne at Japan led samme skjebne som hun selv, men det var en tanke hun ikke klarte å la komme opp til overflaten igjen. Ikke før hun åpnet øynene og så hvilken tilstand Japan var i. Hun så helt forferdelig ut. Tydelig bekymret for Maria, og med tårer som strømmet nedover ansiktet i en jevn strøm, stod hun i den yndige posituren hun hadde for vane; oppreist med hendene foldet foran kjønnet, øynene nedslått. Maria bare klarte ikke å fortsette å være sur på henne. Hatet var som blåst bort. Jenta var oppriktig lei seg, det var helt tydelig. Hun hadde utført det med en skremmende effektivitet, men Maria trodde henne nå. Hun hadde ikke valgt dette selv. Japan slo øynene opp, og de stirret inn i hverandres øyne. Maria følte seg fortapt i den andre jentas øyne, og skjønte plutselig at hun var i ferd med å gjøre det hun hadde sverget ikke ville skje igjen. Å falle for denne vakre asiatiske jenta. Likevel var det nettopp det hun gjorde. Falt pladask for henne. Helt og fullstendig. Japan forsøkte et svakt smil. Det så rimelig patetisk ut. Hun var så usikker på den andres følelser at hun ikke helt torde tro det hun så. "Jeg forstår det godt hvis du hater meg nå." sa hun lavt. "Jeg vet det ikke er noen trøst, men jeg er fryktelig lei for hva jeg måtte gjøre." "Jeg hater deg ikke." Maria så på den andre og forsøkte seg med et smil. "Jeg gjorde det da det sto på som verst, men når jeg fikk se deg igjen innså jeg at det ikke var din skyld." De var stille en lang stund. Svømte i hverandres øyne. Igjen følte Maria den unike kontakten hun hadde følt første dag hun møtte Japan. Kontakten som kunne gjøre forholdet deres til noe helt spesielt. "Jeg elsker deg." sa Maria impulsivt. Hun visste ikke hvor hun fikk ordene fra. Visste ikke at hun kom til å si det før det var sagt, men da hun sa det visste hun at det var sant. Hun kjente ikke den andre jenta, langt i fra, men hun elsket henne allerede. Da hun hadde sagt det, var hun ikke i tvil. Japan så uforstående på henne. Hadde stålsatt seg for å vinne tilbake ei jente som hatet henne, slik hun hadde hatet India den første tiden. Hun så etter tegn som avslørte løgn, men så bare ærlighet og kjærlighet i det vakre ansiktet. Det var sannhet. Vissheten fylte Japan med en følelse hun ikke klarte å plassere. En slags blanding av stolthet, kjærlighet og takknemlighet. Hun lyste opp da det gikk opp for henne hva de tre små ordene ville bety. Det var hennes tur til å opptre impulsivt nå, hun smatt bort til den bundede jenta, la hodet mot halsgropen hennes. Klemte seg selv inntil den andre. Maria gispet da hun kjente den andres kropp presse mot de ømme brystvortene. I motsetning til hva hun hadde trodd, var de ikke følelsesløse; tvert i mot, de var mer følsomme enn noensinne. Det var likevel behagelig å kjenne Japans kropp presse mot sin egen. Igjen kjente hun hvordan følelsene strømmet ned mot underlivet. Hun kunne formelig kjenne hvordan klitoris svellet, den følsomme tappen var øm etter en altfor brutal behandling, hvilket gjorde henne ekstra oppmerksom på hva som foregikk der nede. Japan klemte seg hardt mot Maria. Kysset halsen hennes. Slikket henne i øret. Maria ga fra seg en lyd som minnet dem begge om en malende katt. Japan måtte ta seg sammen for ikke å begynne å le av glede; det ville jo naturligvis fjerne den magiske stemningen de hadde nå. I stedet hvisket hun sin kjærlighet tilbake til Maria. "Jeg elsker deg også, Mexico. Jeg har nesten vanskelig for å tro det selv, men det er sant." Maria brukte flere sekunder på å fordøye det som ble sagt. Først skjønte hun ikke hva Japan snakket om, så innså hun at for Japan het hun Mexico; ikke Maria. Hun skulle til å fortelle sitt egentlige navn, men innså at det ville være et feilgrep. Hun tenker på meg som Mexico slik jeg tenker på henne som Japan. "Slik kan det forbli. Iallfall til vi er ute herfra." tenkte hun, og idet tanken var tenkt slo det henne at hun allerede tenkte i 'vi form'. Når hun rømte herfra, ville hun ha med seg Japan. Hun kunne ikke la Japan bli igjen her, når hun rømte selv. At det ville bli vanskelig, for ikke å si umulig, å rømme fra dette stedet, streifet henne ikke. -- Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.