Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Del 2 av en pågående historie. Kan endres før endelig versjon foreligger. -- Fanget av brutus 2. Japan skjønte at Madame var fornøyd, selv om hun ikke skjønte hvorfor. Hun hadde vært helt sikker på å få en fryktelig refs, men da Madame dukket opp var hun i et bemerkelsesverdig strålende humør. Det hadde jo gått helt galt. Fullstendig galt. Hun var kommet bra i gang med den nye jenta, Mexico, men da hun skulle fortelle om opplevelsen med India hadde følelsene tatt fullstendig overhånd. Det hadde vært helt umulig å stå imot tårene, og da Mexico plutselig begynte å trøste henne visste hun at hun var solgt. At Madame ville bli fullstendig rabiat da hun fikk vite det, og vite det fikk de alltid. Kanskje var det svaret? At hun ikke visste det ennå? Japan trodde ikke det. Noe annet var skjedd, noe helt annet, som gjorde henne i et så strålende humør at en liten glipp ala det Japan hadde hatt dagen før ville bli tilgitt uten refs. Det måtte være noe virkelig fantastisk som hadde skjedd, for Japan kunne ikke huske å ha sett henne i så godt humør noensinne. Madame satt seg ned i sengen sin, og betraktet den japanske jenta som stod med hodet bøyd i hjørnet av rommet. Det gikk opp for henne at hun ventet seg straff! Men hvordan kunne hun straffe henne når det hun hadde prestert var så fabelaktig? Hun spredte bena nesten umerkelig, og Japan kikket med ett spørrende opp på henne. Japans antenner var så utrolig følsomme for Madames lyster og humør. Det slo Madame plutselig at Japan allerede hadde forstått hvilket humør hun var i. "Faen heller, la henne forstå det!" tenkte hun. "Jeg orker ikke tenke ut noen straff for henne i min tilstand likevel, så jeg kan like godt utnytte de evnene jeg vet hun har." Hun spredte bena en tanke videre, mens hun betraktet Japan. Japan stod urørlig, var uklanderlig i sin oppførsel, men det var noe ved posituren som ga inntrykk av at hun ivret etter å begrave ansiktet mellom bena til Madame. Iallfall syntes Madame at hun så det. Kanskje var det bare fordi hun visste at det var slik. Hun spredte bena en aning ytterligere. Øynene til Japan satt som en magnet i skrittet hennes. Det minnet henne om hvordan en hund følger en matbit med blikket. Lignelsen fikk henne nesten til å le. "Slikk meg!" befalte Madame, og Japan formelig spratt bort til henne. Med ivrige fingre dro hun ned silkebuksen som var festet med et strikk rundt livet. Under åpenbarte et velfrisert kjønn seg. Japan holdt på å bare begrave ansiktet i det velduftende kjønnet da hun fikk øye på det, men klarte å besinne seg i siste øyeblikk. Med skjelvende hender dro hun buksen helt av Madame, og spredte bena ytterligere for å kunne ta plass mellom dem selv. Hun visste ikke helt hvorfor hun var så opptatt av å slikke Madame. Det var det eneste hun klarte å tenke på. Å blidgjøre Madame slik at hun fikk lov å slikke henne til en herlig orgasme. Japan fikk aldri nok av det. Hun kunne holde på i timevis, og selv etter en timelang slitsom økt hvor tunga, kjeven og hele kroppen verket som besatt, ble hun skuffet når Madame ikke orket mer. Kjønnet smakte fabelaktig som alltid. Hun stakk tungen prøvende mellom de fuktige leppene. Blåste litt på det dampende kjønnet. Madame begynte allerede å ynke seg, og Japan ble fylt av glede og stolthet. Forsiktig lot hun tungen gli over de svulmende hovne leppene. "Åh gud... ikke ert meg i dag, Japan. Slikk meg ordentlig. Rått og hardt." Japan adlød umiddelbart. Åpnet munnen på vidt gap, og kjørte ansiktet ned mellom bena til Madame. Tungen raste vilt inn i kjønnet hennes. Hun småbet i leppene. Klitoris. Madame reagerte ved å trykke underlivet mot det viltre ansiktet. Hun stønnet høylydt. Skjønte at orgasmen ville komme på rekordtid. For et funn denne jenta var! For et utrolig funn. Og det var hun som hadde ansvaret for henne. Hun som skulle lære opp jenta. Framtiden var så lys som hun kunne håpe. Japan ble litt overrasket og skuffet, men likevel stolt av hvor raskt Madame fikk orgasme. Det kunne vel knapt ha gått et minutt. Madame skjøv hodet til Japan fra seg. "Jeg har ikke tid til så mye mer akkurat nå." sa hun, "Dessuten har jeg andre og viktigere oppgaver til deg." Dette tiltrakk oppmerksomheten til Japan. Hun skulle bli tildelt viktige oppgaver. Hvis hun klarte å glede Madame, ville det kanskje bety belønning for henne. Spent satt hun seg på kanten av sengen, slik hun hadde lært. Med bena i kors foran seg, konsentrerte hun seg om hva Madame sa. "Selv om du ikke vet det selv, er jeg glad for måten du taklet Mexico på." Det var like greit å være ærlig med henne, tenkte Madame. Hun visste jo allerede at hun ikke ville bli straffet, selv om hun hadde vært 'ulydig'. "Mexico har et enormt potensiale, kanskje til og med like stort som ditt, men hun trenger sårt veiledning." Madame ventet til ordene var sunket inn. Japan trengte lang tid på å fordøye setningen som ikke bare fortalte om håpet Madame hadde for Mexico, men også for Japan selv. Hun skjønte umiddelbart at hun selv var tiltenkt rollen som veileder for Mexico, men dette var jo gammelt nytt. Det hadde hun jo til og med allerede sagt til Mexico, at hun kom til å være hennes fadder. Det måtte være noe mer. Noe annet. Madame hadde en egen evne til å vurdere mennesker. Det hadde gitt utslag på mange områder, og var vel direkte årsak til at hun hadde nådd langt i et system hvor ekstremt få nådde toppen. Systemet var bygd opp på tradisjonelt hierarkisk vis, og hun hadde kommet seg nesten helt til toppen. Madame Europa. Det var bare en tittel igjen. En tittel som ikke så ut til å bli ledig med det første, og nå var det ikke lenge igjen før hun ville bli ansett som for gammel. Derfor måtte hun ta saken i egne hender, og den siste tiden hadde flaksen vært så stor at hun nesten ikke klarte å tro det selv. Først en idiot av en Herr, som hadde kommandoen over henne, han hadde hun allerede full kontroll over. Deretter hadde Japan dukket opp. At ingen andre så hennes potensiale var et under. Og nå denne Mexico. Foreløpig et ubeskrevet blad, men hun hadde observert henne i "alene-uken", og aldri hadde hun sett noen som holdt så godt. Det var naturligvis andre som hadde bemerket dette, men ingen så ut til å se verdien i det. Hvor signifikant det var. Og nå hadde Japan og Mexico allerede et sterkt bånd. Flaksen så ikke ut til å ende, og Europa var ikke akkurat en dame som lot slikt gli forbi. Hun aktet å utnytte enhver mulighet til å bedre sin egen posisjon. De kortene hun nå satt med på hånden var historiske. Hvis hun ikke klarte å utnytte dette, ville hun aldri klare å bli ... den høyeste av dem alle ... Terra. Hvor hun ønsket posisjonen. Terra. Ikke noe Madame Terra, eller Fru Terra, eller Miss Terra; bare Terra. Enkelt. Stort. Fryktet. En tittel som hadde vært innehatt av samme dame i snart femten år. Terra! Før Madame Europa hadde fått tittelen Madame, visste hun ikke engang at Terra eksisterte. Først et par måneder etter at hun ble Madame Europa møtte hun Terra. En beundringsverdig kvinne. Fabelaktig. Hun så ut som en gudinne, tedde seg alltid som en dronning. Hun ville ikke være enkel å vippe av tronen, og Europa hadde sett nok av mislykkede forsøk til at hun ikke hadde noe ønske om å forsøke seg før hun var sikker på å seire. Og selv om hun klarte å fjerne Terra, ville det bli et fryktelig oppgjør om å overta tronen. Fryktelig. De fire andre Madammene var ikke ressurssvake kvinner, de hadde ikke nådd sine posisjoner gratis. Særlig den nådeløse Madame Amerika, og den subtile Madame Asia var formidable motstandere. Motstandere hun ikke kunne føle seg sikker på å vinne over før kampen var slutt, og selv da ville hun aldri kunne føle seg trygg. Men Madame Europa satt med to fryktinngytende gode kort på hånden. De to ferske jentene som ingen andre engang visste om. Med den rette treningen ... Europa fullførte ikke tankegangen. Hun visste likevel hva konklusjonen ville bli. Spørsmålet var bare hvor raskt det lot seg gjøre. Og hvor lenge hun kunne holde dem skjult. Europa konsentrerte seg om Japan. En nydelig ung jente. Naturligvis en av mange med det navnet, og dermed ikke på et nivå som noen kunne føle seg truet av. Europa hadde kommet over henne ved et slumpetreff, og hadde umiddelbart sett hvilket potensiale hun hadde. Da planen begynte å forme seg i hodet hennes, hadde hun vært på utkikk etter en til, en tilsvarende amerikaner. Og ved et utrolig hell hadde Mexico dukket opp. Nå gjaldt det bare å styre de to unge jentene i riktig retning. Japan satt og ventet nå, det så Europa tydelig. At Japan var i helspenn. At hun ønsket å få vite hva hun kunne gjøre for å glede hennes Madame. Madame skjønte at Japan var klar til å få resten av instruksene, og ga dem til henne. Det gledet henne å se hvordan Japans øyne videt seg ut etter hvert som detaljene ble lagt fram for henne. Det var ingen liten oppgave hun fikk, og Europa var fullstendig klar over at hele hennes plan var avhengig av at den lille asiatiske jenta lyktes. -- Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.