Note: This story was dynamically reformatted for online reading convenience. Del 1 av en pågående historie. Kan endres før endelig versjon foreligger. -- Fanget av brutus 1. Det var nesten en uke siden Maria Estevez hadde sett noe annet enn innsiden av det lille rommet. Allerede fra første dag hadde hun hatt følelsen av at veggene kom til å falle sammen over henne, at hele rommet ville kollapse og presse henne flat. Den neste dagen ble det bare verre, hun lå stiv av skrekk og bare stirret opp på i taket. Veggene kollapset naturligvis ikke, og etter et par dager avtok den enorme klaustrofobiske redselen, men bare for å bli avløst av en annen, adskillig mer rasjonell redsel. Frykten for hva han kom til å gjøre med henne. Hvorfor hun i det hele tatt var innelåst i dette lille rommet. Det hele var så uvirkelig. Den ene dagen var livet helt normalt, med en dag temmelig lik den neste. Så våknet hun plutselig opp i dette rommet. Det var liksom ikke noe imellom. Hun kunne ikke huske å bli tatt til fange, men det var jo ikke særlig vanskelig å skjønne at det var det som hadde skjedd. Det siste hun husket var at hun gikk sammen med noen venninner nedover Storgata, så våknet hun opp i dette rommet. Ikke hadde hun vondt noe sted, så hukommelsestap grunnet slag i hodet eller noe slikt var fullstendig utelukket. Kanskje var hun blitt dopet ned? Hun visste ikke sikkert, men antok at det var forklaringen. Det var iallfall den beste forklaringen hun kunne komme på. Rommet hun hadde til rådighet var ganske lite, ikke mer enn seks-syv kvadrat. Det var fullstendig lydisolert, hun hørte iallfall ikke en lyd inn, og regnet dermed med at ingen kunne høre henne utenfor heller. De eneste gangene hun hørte noen lyder utenfra, var når luken på døren ble skjøvet til side, og en tallerken med mat ble skjøvet inn til henne. Hun følte blikket hans på seg hver gang hun fikk mat. Trakk seg inn i det ene hjørnet, vekk fra døren; slik at han ikke kunne se henne gjennom luken. Var spesielt bevisst sin egen nakenhet i disse korte øyeblikkene, og dekket seg til så godt som mulig med bare hendene til rådighet. Hun holdt pusten hver gang, sikker på at han denne gangen kom til å åpne døren og komme inn. Det høres kanskje merkelig ut at ikke dette var den første redselen hennes. Hva som kom til å skje når han kom inn i rommet. Den redselen kom altså ikke før hun kom seg fra redselen for veggene som hele tiden truet med å kollapse, men da den først kom, var den mange, mange ganger verre enn et par stakkarslige vegger. Det ville være en lettelse å bli presset flat av et rom som kollapset, framfor å oppleve den torturen hun plutselig forestilte seg at hun kom til å bli utsatt for når mannen bak døren ga seg til kjenne. Hun så seg selv bli torturert og voldtatt på det groveste. I timevis lå hun og hørte etter lyder, innbilte seg at hun hørte ham komme. Igjen og igjen skvatt hun til, men hver gang var det enten bare hennes egen fantasi, eller i verste fall luken som åpnet seg for at han skulle bytte matskål. Det var en forferdelig tilværelse. Monotone, kjedelige dager, hvor det eneste hun klarte å tenke på var hva som skulle skje når hennes fangevokter ga seg til kjenne. Hun var helt sikker på at det ville skje før eller senere. Det måtte jo være en grunn til at hun var fanget her. Og den eneste grunnen hun kunne tenke på, var at en eller annen pervers jævel ønsket å voldta og torturere henne på det groveste. Det gikk mange dager uten at noe skjedde. Maria skjønte ikke noe av meningen bak dette. Hvorfor var hun i dette rommet? Hvorfor skjedde det ikke noe? Hun kjedet seg noe voldsomt. Rommet var nakent, det var ikke noe annet å foreta seg enn å vente. Hun ble servert mat hver dag, tre ganger om dagen antok hun, selv om hun begynte å bli døgnvill. Rommet hadde ingen vinduer, bare I rommet et svakt lys som stod på hele døgnet. Det var ingen lysbryter, så det var ikke mulig for henne å slå det av. Et vannklosett stod i det ene hjørnet, en servant ved siden av. Og sengen langs den ene langveggen. Ellers var rommet helt nakent, ikke engang dyne eller laken var på sengen. Hun var forøvrig også naken, hadde våknet uten en tråd på kroppen. Til å begynne med hadde hun følt seg ekstremt forlegen, men innså etter hvert at hun var helt alene, og klarte på en måte å venne seg til det. Hver gang det gikk i luken derimot, dekket hun seg til med hendene. Etter at Maria kom seg fra den første irrasjonelle klaustrofobien, begynte hun å utforske fangehullet. Til hennes store ergrelse var alt solid. Det var ingen mulighet til å bryte ut. Til og med sengen var solid, og skrudd fast i veggen og gulvet. Det var ikke mulig for henne å brekke av et av de tykke sengebena for å bruke det som et våpen når monsteret bak døren endelig viste seg. Heller ikke vannklosettet eller servanten hadde noen løse deler. Maria var ute av telling på antall dager siden hun var blitt innesperret og antakeligvis fullstendig døgnvill, da hun våknet av at noen iakttok henne. Hun bråvåknet, som av et mareritt, med visshet om at hun ikke lenger var alene. Lynraskt snudde hun seg rundt, og stirret rett inn i to sorte øyne. Hun klarte ikke si noe, men for den andre personen som satt på enden av sengen, var det nokså åpenbart hva hun følte. Overraskelse! Hun hadde stålsatt seg til et møte med en brutal, voldelig og ikke minst kraftig, eller kanskje fet, mann. Virkeligheten var en ganske annen. Ved fotenden av sengen hennes satt det en ung, tynn, orientalsk jente. Naken. Naken? Maria snudde hodet mot døren, og konstaterte det som gikk opp for henne brøkdelen av et sekund før hun så den. Den var lukket og låst. Hun hadde ikke møtt noen fangevokter, men en ny fange. Jenta på enden av sengen satt yndig med bena samlet, og hendene foldet over kjønnet. Hun oste av asiatisk høflighet og ynde. Hun nikket til Maria, som ved siden av å være forundret og overrasket, ikke helt klarte å bli kvitt følelsen av at noe var galt! Det var et eller annet som ikke stemte. Maria stirret på den asiatiske jenta, og de to sorte øynene så tilbake rett inn i hennes. De sa ingenting, bare så på hverandre. Maria satt seg opp i sengen, og lente seg tilbake mot veggen. Hendene, som av seg selv hadde dekket til både kjønnet og brystene, lot hun falle ned ved siden av seg. Det var jo bare en annen pike, som i tillegg var like naken selv. Dessuten hadde hun allerede kunnet se det hele mens Maria sov. Det gikk opp for Maria hva som ga bildet et galt inntrykk. Hun smilte. Riktignok et lite smil, men like fullt et smil. Hvordan i all verden kunne hun sitte der og smile dersom hun var i samme situasjon som Maria? Maria konkluderte med at det kunne hun ikke, hvilket medførte konklusjonen om at hun ikke var i samme situasjon. Men hvorfor var hun i det hele tatt i rommet da? Maria klarte ikke komme på noen god grunn, så hun lurte på om smilet rett å slett var en naturlig reaksjon i landet hun kom fra. At man taklet alle problemer som måtte dukke opp med et smil... men hun hadde aldri hørt om noe sånt heller. Hun orket ikke gruble mer, så hun spurte på norsk om det første som falt henne inn: "Hvem er du?" "Du kan kalle meg Japan." svarte hun på Rogalandsdialekt, hvilket tydet på at hun var vokst opp i Norge. Det var en viss trøst i det. Hun var med andre ord ganske sikkert ikke brakt utenlands. "Det er etter mitt originale hjemland, som jeg dessverre ikke husker noe av." "Hvorfor er du her? Hvorfor er jeg her?" Maria holdt på å begynne å grine. Hun ønsket så veldig en å prate med, en som hun kunne stole på. Hun hadde vært så lenge alene, uten et menneske i nærheten, men hun torde ikke stole på denne jenta; ikke når hun kunne sitte slik og smile. Hva om hun var en av dem. "Jeg vet ikke hvorfor noen av oss er her, bortsett fra at slik ønsker Herr at det skal være, men jeg kan love deg at jeg er en venn. Jeg ... jeg er like mye fange her som du. Det er vi alle." "Alle?" Maria lente seg fram. Endelig noen å snakke med! En som kanskje visste noe om hva hun hadde i vente. "Er det mange fanger som oss? Hva er det egentlig vi er her for?" Japan smilte til henne, et smil som var så uvirkelig, situasjonen tatt i betraktning. Hvordan kunne hun smile når hun var en fange? Smile når hun satt naken i en celle sammen med en annen naken jente? Maria skjønte at det var noe fryktelig galt et eller annet sted. Denne jenta var ikke til å stole på, men hun satt inne med opplysninger som Maria fryktelig gjerne ville ha. "Jeg tror det er ganske mange av oss, selv om jeg bare har vært i kontakt med fire. India, Italia, Finland og Canada. Det er India jeg kan takke for at jeg lever i dag, hun var min fadder, og det var hun som lærte meg alt jeg trengte for å overleve. De tre andre er mye eldre, og har derfor fungert som tutorer når det har vært nødvendig." Maria forsøkte å sortere det som ble sagt. Fadder og tutor, to begrep som tydeligvis hadde en spesiell mening her. Vanligvis er jo fadder en som står noe sterkere, som gjerne er litt eldre og med erfaring, som hjelper fadderbarnet, som da er svakere stilt på en eller annen måte. Var Japan tiltenkt rollen som fadder? Maria trodde det. Det virket sannsynlig. Hva så med tutor? De var eldre hadde hun sagt, og ordet ga en slags fornemmelse av lærer eller lærerinne. Hun antok at de hadde en slik rolle, selv om hva som ble lært bort ikke akkurat var åpenbart. Maria regnet med at hun hadde det noenlunde klart for seg hva jenta hadde sagt, selv om ordene ikke ble mindre kryptiske av den grunn. "Kalles alle opp etter sitt hjemland?" Japan nikket. "Fra i dag av vil du bli tiltalt som Mexico. Om noen skulle tiltale deg med et annet navn, vil en høvelig straff bli tildelt." "Straff?" Maria ristet på hodet. Hun begynte å få en viss anelse om hva hun hadde i vente, eller hun trodde iallfall det. "Og hva er så en høvelig straff for ikke å bruke riktig navn." Nå smilte Japan bredt. "Utmålingen gjøres av Herr eller Madame, og er alltid forskjellig. Men den er alltid tilpasset det stadiet man er på." Maria nikket, som om hun forstod. Egentlig begynte hun å bli desperat. Hva var dette for noe? Et sted fullt av slavinner, hvor slavinnene lærte opp hverandre? Denne Herr var tydeligvis mannen som stod bak det hele. Det var han som var nøkkelen til det hele. "Hvor mange stadier er det?" Maria følte seg sikker på at et stadium var noe man kunne gjøre seg fortjent til ved å adlyde denne Herr. Gjøre som han ville. Var du snill hund lenge nok, hvilket Japan helt tydelig var, ville Herr oppheve deg til neste stadium slik at du kunne være mektig stolt av deg selv. Maria kjente hun ble kvalm. Hvordan hadde hun havnet i en slik smørje? "Det er ikke noe 'antall' stadier. Alle overganger er gradvise, man får mer tillit når man viser seg verdig. Man får større og vanskeligere oppgaver etter hvert som erfaringen øker. Når du har vist deg verdig, vil du kanskje bli oppgradert til tutor. Og de aller, aller flinkeste tutorene kan bli en Madame." Maria sank tilbake. Lukket øynene. Dette var virkelig et mareritt. Hun hadde levd i frykt i en uke for at noe voldelig skulle kunne skje. Forestilte seg tortur og voldtekt. Men et liv som slave hadde hun ikke sett for seg. Hun åpnet øynene igjen, og så rett inn i Japans mørke: "Er vi slaver for resten av livet?" Japan så medfølende på henne. "Jeg vet det er ganske tungt å svelge, men livet slik du har kjent det til nå vil du aldri få tilbake. Jeg hadde fryktelig vanskelig for å svelge det, og selv ennå hender det at jeg tenker på flukt. På å rømme." Hun lukket øynene, og Maria så en tåre renne sakte nedover det ene kinnet. Plutselig skammet hun seg over de tidligere tankene om denne jenta. De var tross alt i samme situasjon, hun hadde bare gjort det som trengtes for å overleve i en vanskelig situasjon. Maria innså at hun sannsynligvis kom til å gjøre det samme, iallfall til hun hadde fått et overblikk over rømningsmulighetene. For det fantes ikke det sted som var rømningssikkert. Hun kom til å tenke på en bok hun hadde lest; Papillon - sommerfuglen. Mannen som rømte fra alle fengsel han ble satt i, hvilket etter hvert nådde et anseelig antall. Den asiatiske jenta tok seg sammen, åpnet øynene igjen. "India, min fadder, forsøkte å ... å rømme." Hele jenta skalv. Maria skjønte at de to måtte ha blitt gode venner. Japan begynte med ett å fryse, og løftet armene for første gang under samtalen for holde om seg selv. "De har... hun..." Hun klarte ikke mer. Sank sammen på sengen, med ansiktet begravet i hendene. Kroppen ristet av gråt. Maria klarte ikke bare se på den tynne ristende kroppen. Hun satt seg bort til henne, strøk henne forsiktig over ryggen. Klarte ikke si noe, ante ikke hva hun kunne si i en slik situasjon, så hun lot like godt være. Japan lå slik en stund. Kroppen ristet, men ikke en lyd unnslapp henne. Det slo Maria at hun var det mest yndige, lille vesen hun hadde sett. Brått reiste hun seg opp igjen, tørket tårene. "Unnskyld." sa hun. Maria bare ristet på hodet. "Du skal ikke unnskylde for de barbariske handlingene som blir gjort her. Det vet du også at ikke er din skyld." Japan nikket. "De pisket henne over hele kroppen. Hun hang etter armene i et tau festet i en krok i taket, og de pisket henne til hele kroppen var dekket av blod. De tvang meg til å se på. Og da jeg ikke orket mer, da jeg kastet opp, tvang de meg til å ...", hun slo ned øynene før hun fortsatte, "... da jeg tryglet som mest om å få slippe å se på, ga de pisken til meg." Instinktivt la Maria armene om den japanske jenta. Hun klemte henne inntil seg, kjente hvordan den lille kroppen ristet i armene hennes. "Det er pussig," tenkte hun, "at den personen som skulle være min fadder, den som skulle gi meg støtte og hjelp, indirekte gjør det ved å ha behov for min støtte og hjelp." Denne lille japanske jenta hadde et like tydelig behov for kontakt som Maria, og for Maria var det den største tillitserklæringen hun kunne få. Hun strøk henne over ryggen, over det vakre sorte håret. "Det var ikke din skyld." trøstet hun. "Ingen kan laste deg for de fryktelige handlingene de har begått." De satt og trøstet hverandre i lang tid. Både Maria og Japan skjønte at de hadde fått en kontakt seg i mellom som var unik. Helt unik. I et rom i en helt annen etasje befant det seg en mann og en dame. Bildet på en av de fire store tv-skjermene var fylt av de to omfavnende jentene. "Jeg tror jammen vi har henne allerede! Du hadde rett igjen, de to passer vanvittig godt sammen. Noen ganger blir jeg virkelig imponert over teften din." Madame Europa gliste. "Det så ut til å gå virkelig galt der en stund. Japan holdt seg litt for godt, men da hun brøt sammen var Mexico naturligvis solgt. Ingen kan motstå Japan når hun bryter sammen. Hun er jo så skjør. Så tander. Så verdifull." "Er hun et passende tutor emne, tror du?" Europa nikket. Med kalkulerende kjølig stemme sa hun: "Om ikke jeg tar feil, vil hun bli den neste Madame Asia." Hun holdt pusten mens hun observerte reaksjonene hans. Han var så lett å lese! Aldri hadde hun vært borti dårligere Herr materiale. Han ville bli latterlig enkel å knuse. Omtrent som å tråkke i stykker et insekt. "Mener du virkelig det?" Iveren hans var banal. "Hvis vi spiller kortene våre riktig, så mener jeg det." Og i løpet av den neste halvtimen visste hun at hun hadde fullstendig kontroll på ham. Hun gledet seg til å se ham forsøke å bryne seg på Madame Asia. Og som en bonus ville hun bli sittende igjen med de to søte pikene på skjermen. Japan og Mexico, helt for seg selv. -- Copyright 1997 by brutus. Copies may be made and posted elsewhere, but all commercial rights are reserved.